Prostitusjon

Med bakgrunn i "Frøken X", aka Hege Grostad, har det igjen hersket en debatt om prostitusjon og sexlovgivningen som ble innført i 2009. Dette er et tabubelagt tema som hvor det forståelig nok innblandes en del følelser, og det blir vanskelig å føre en debatt uten at underliggende verdisett, personlige meninger og moral lekker ut av teksten som vann fra en sil. Jeg mener personlig at dette nødvendigvis ikke representerer et stort problem, men det er vitkig å balansere dette med fakta, edrulige fremstillinger og faglig forankret teori. Men, problemet er jo bare i hvor stor grad man kan vektlegge fakta, teori og empiri når det gjelder et tema som for mange er så personlig og sårt? Når man i enhver argumentajson kan avslutte med "hva hvis din datter solgte kroppen sin?" eler "hva hvis din onkel var fysisk eller psykisk handicappet og ønsket seg nærhet og seksuell tilfredsstillelse?".

Noen temaer er vanskelig å diskutere, fordi de per se er spekket med personlige preferanser, tidligere erfaringer, etiske utfordinger og moral. Hvis man rent objektivt skal fremstille prostitusjon som en økonomisk transaksjon mellom to rasjonelle individer i et fritt marked, fremstår sexkjøpsloven som en kontroll, en innskrenking av personlig frihet og en uhensiktsmessig  regulering av en vare det finnes stor etterspørsel etter. På den andre siden vil man fort kunne ende opp med nærmest senitmental utgreiing om behovet for å beskytte de svakeste og lære moral til den yngre garde. Det finnes gode argumenter på begge sider. Det er det som gjør at det ikke overraskende blir verdisett som tilslutt inntrer og får hardtslående virkning. Det koker ned til: hva slags samfunn ønsker vi å leve i? Hva slags verdier ønsker vi at vårt samfunn skal videreformidle til sine borgere og spesielt til sine barn? Dette kan kritisers og kalles moralisme, men jeg mener at alt veldig mye av samfunnet er bygget opp nettopp på dette prinsippet: hva slags samfunn ønsker vi å leve i?

Vi har satt ganske klare grenser for hva vi ønsker å tolerere, og hva vi ikke kan tolerere. Mange av disse grensene springer ut av forholdsvis universelle leveregler som synes vedtatt av de fleste nasjoner, du skal ikke drepe, du skal ikke stjele(eller for såvidt begjære) din nestes eiendom og du skal i de fleste situasjoner ikke påføre andre uregelrett skade på legme og sjel. Ettersom historien utfoldes seg og sneglet seg fremover, fant vi mange områder vi også måtte kontrollere og regulere. Blant annet hadde kirkens rolle i den vestlige verden en avgjørende påvirkning på forståelse av seksuell aktivitet, og hvordan denne skulle kontrolleres og temmes. Vi formulerte regler for krig, tyveri, hærverk, rusinntak, seksuell atferd, slavedrift, personlig eiendom, salg og kjøp av varer og tjenester, nasjoners suverenitet og personlige friheter og rettigheter. I Norge endte vi opp med et sosialdemokrati med en sterk velferdsstat, like rettigheter for kvinner og menn, stor personlig frihet og en varierende grad av solidaritet og likeverd. Men enkelte ting, som sex og rus, har vi ikke klart å kontrollere slik vi ønsker, og dette fører oss til der vi er.

"Prostitusjon er verdens eldste yrke" hører jeg ofte. Akkurat som at det i seg selv har noe å si. Drap er verdens eldste form for hevn, tyveri er verdens eldste måte å skaffe mat, voldtekt er verdens eldste maktovergrep, sult er verdens eldste dødsårsak. Det at noe har blitt gjort i mange år, rettferdiggjør det ikke. På den annen side klargjør det en litt mer sentral del av problemstillingen: vi mennesker har alltid gjort mye dumt, vondt, ondt, farlig, selvdestruktivt og hensynsløst. På et visst punkt må vi komme sammen rundt et bord og diskutere oss frem til hvilke av disse tingene vi kan se gjennom fingrene med, og hvilke av disse tingene som samfunn har et ansvar å slå ned på. Her er fakta, forskning, teori, empiri, nøytral argumentasjon og objektivtet sentrale og viktige verdier. Men det kommer til et visst punkt hvor man kan slå hverandre ihjel med like klare, tydelige og gode argumenter, også ender man egentlig opp på scratch, etter at man har fått frem alle stemmer(men ofte ikke den det aktuelle gjelder). Skal det aldri være greit å lytte til den stemmen inni oss som sier "men er dette riktig? Føles ikke dette feil? Gir ikke dette en litt bitter smak i munnen? Vil vi dette for barna våre?"

Nei, det skal jo ikke det.

Det kan jo ikke det, fordi hva for et demokrati bygger lovgivning på samvittigheten og følelsesladde verdivurderinger? Vi har jo i fellesskap kommet frem til at vi ikke ønsker dette, vi ønsker ikke religiøse eller totalitære systemer som bygger på en manns teori eller ønsker for et samfunn. Problemet er bare at vi står igjen med en del såre temaer som er knyttet til å så mange andre ting i oss enn kun fakta, observasjoner, tall og statistikker. Man kan ikke måle menneskeverd, og tilslutt må man sette ned foten og si: vi prøver dette, dette føles riktig, et slikt samfunn vil vi ha. Det er det man har gjort med sexkjøploven. Man har sagt at i mangel av noen andre måter å avskaffe prostitusjon, forsøker vi med en lovregulert holdningskampanje i noen tiår, også ser vi hvordan det går.

Erfaringer dyrekjøpt viser desverre at mange forbud ikke har den ønskede preventive effekten. Det gjenstår å se om sexkjøploven vil påvirke unge kvinner og menns holdninger i en slik grad at det å kjøpe sex fra et annet menneske ikke fremstår som noe alternativ. Det sørgelige faktum er jo desverre som nevnt at forbud og kontroll ofte ikke har den ønskede effekten, da ville vi for eksempel ikke hatt noe rusmisbruk her i landet, og det har vi i alle høyeste grad. Vi ville ikke hatt 8 gamle gutter som ble mishandlet til døde av sin omsorgsperson, vi ville ikke hatt hverken overfallsvoldtekter eller voldtekter i nære relasjoner, vi ville ikke hatt eldre kvinner som blir ranet på åpen gate eller samboere som knivstikker hverandre. Det KAN hende prostituertes hverdag hadde blitt enklere med legalisering. Vi har tidligere hatt legal prostitusjon frem til 1887, hvor situasjonen i store trekk var den samme som i dag; arbeiderklassejentene som ikke fikk jobb eller grunnet sosiale, økonomiske og psykologiske faktorer solgte kroppen sin til hovedstadens overklassemenn.

Så lenge det finnes noen som vil kjøpe sex, finnes det alltid noen som er villige til å selge sex.

De ulike motivene man kan ha for å ville selge sex til andre er mange, som kan ha sammenfatning med ulike ønsker og behov. For noen handler det om spenning. For noen handler det om likegyldighet. For mange handler det om mangel på alternativer. For alle handler det om penger. Jeg mener personlig at problemet ikke ligger i at vi gjør det vanskeligere for fattige eller spenningssøkende studenter, men at det i et marked som etterspør salg av sex åpner for menneskehandel, kvinneundertrykking og sexslaveri. På den andre siden er det nettopp dette som er argumentet for legalisering, nettopp at man reduserer risikoen for menneskehandel, kvinneundertrykking og sexslaveri. Det viser seg jo, desverre, at legalisering ikke nødvendigvis fjerner de tingene vi er mest opptatt av å redusere. Dette mener jeg er vold mot prostituerte, eller sexarbeidere, eller hva man måtte ønske å kalle det, traficking og sex med mindreårige. Nettopp fordi prostitusjon i seg selv er knyttet til en del følelser og behov det er vanskelig å kontrollere og som oppstår i alle situasjoner hvor du setter masse mennesker sammen; vold, voldtekt, overgrep. Jeg synes det er vanskelig. På den ene siden kunne det være at det ville være bra å innføre bordeller, med skatteinnbetaling, regelmessige helsesjekker, større beskyttelse mot vold, fagforente prostituerte med felles tariff og mulighet til å opparbeide seg pensjonspoeng. Det første spørsmålet som melder seg når jeg forsøker å se for meg et slikt scenario som man ser på Red Light District er hvem som skal tjene penger på dette. Blir det ikke egentlig hallikvirksomhet satt i organiserte former? Skattepenger som kommer fra sexsalg. Bordeller med kommersielle og økonomiske interesser, mulig privatisering av disse? Hvem skal stå som øverste leder, staten? Kommunen? Skal prostituerte være kommunalt ansatte på lik linje med støttekontakter, hjemmehjelper, avlastningshjem og sykepleiere? Skal det være privat industri hvor noen rike menn skal tjene seg enda rikere på at kvinner (eller/og menn) selger noe av det mest personlige du kan dele med et annet menneske? Jeg vet ikke hvordan de gjennomfører dette i Nederland, og det kan derfor hende at mange svar allerede finnes. Poenget mitt er at det uansett fremstår som noe absurd. Jeg har vært i Amsterdam flere ganger og sett Red Light District, og jeg får den samme følelsen som jeg gjør på strippeklubber:

Dette er noens datter.

Og det er ikke slike følelser som egner seg for en debatt i det offentlige rom, men jeg klarer ikke å se bort fra det. Dette gjør meg kanskje ikke egnet til å delta i debatten, men problemet er jo nettopp dette: vi har følelser om slike temaer, nettopp på grunn av deres natur. Som kvinne er det umulig for meg å ikke ha noe personlige følelser og holdninger knyttet til prostitusjon. Frøken X mente det ikke var stor forskjell på sexarbeid og det å ha sex med tilfeldige menn på byen, kanskje til og med i "bytte" mot tre- fire drinker, en kebab og en taxitur hjem. Akkurat det provoserte meg litt, fordi det er noe grunnleggende feil i denne fremstillingen. For det første: hvis vi sammenligner kvinners sexliv med prostitusjon, undergraver vi kvinners integeritet. Da må vi stille spørsmålstegn ved kvinner som gifter seg med velstående menn også, eller bare har sex med dem. Selvom jeg skulle hatt sex med en mann jeg ikke har kjent mer enn noen timer og tilfeldighetene, stemningen, drinkene og musikken komibnert resluterte i en kortvarig, uforpliktende seksuell relasjon, ville jeg ikke ønsket å bli sammenlignet med en prostituert. Hvorfor? Nettopp på grunn av de tabuene, følelsene og fordømmelsene som ligger i det å selge kroppen sin. Jeg ønsker ikke å forherlige one- night stands i det hele tatt, fordi mye av de samme risikoene finner også sted her. Det er en risiko for å bli utsatt for vold eller voldtekt, det kan for mange ha følelsesmessige og relasjonelle konsekvenser og alle har sine egne grenser for hva som bidrar til et godt selvbilde og respekt for seg selv og kroppen sin. Jeg personlig ville ikke klart følelsen av å være kjøpt. Å kjøpe en drink til noen er ikke det samme som å betale for vaginal penetrering. Jeg synes det er dårlig gjort å likestille dette, uten å skulle ha noe moraliserende preken om hverken one- night stands, forståelse av kvinners seksualliv eller promiskusiøs atferd.

Jeg merker at dette er et så omfattende tema at det blir vanskelig å finne noe naturlig avslutning. Min intensjon var ikke å konkludere med det ene eller det andre, men heller å sette noen spørsmålstegn ved de debattene jeg har lest. Jeg har lest utrolig mye om prostitusjon i mange år, og veldig mye av det jeg har lest er enten basert på empiri og prostitusjonsforskning, og selvbiografier skrevet av og med prostituerte. Derfor mener jeg at jeg kan si at Hege Grostad sin fremstilling ikke er representativ, og at det ofte er slik at det er de sterkeste som blir hørt, mens det finnes en horde av stemmer som aldri møter dagens lys.
Gjennomgående for alt jeg har lest konkluderer med at prostitusjon har hardtslående og langvarige konsekvenser for de som selger kroppen sin, både økonomiske, sosiale, relasjonelle, emosjonelle, fysiske og psykiske. Å skulle gullkante prostitusjon synes jeg blir for arrogant, hånlig og lite sensitivt. Det finnes så mange kvinner i verden som ikke har noe valg, som blir tvunget til det av ulike årsaker, og jeg synes det er greit, jeg, å rette fokuset mot noe av det som opprettholder denne situasjonen for veldig mange: etterspørsel i markedet. Jeg synes det er greit at vi på ulike måter skal sende signaler til barna våre om at det ikke er greit å kjøpe sex av andre mennesker. Jeg vet ikke om lovregulering er riktige veien å gå, men det vil jo nå tiden vise.
Prostitusjon blir ikke borte, og det kan hende vi må se mot Nederland og andre land som har legalisert og satt prostitusjon i system. Men personlig vil jeg uavhengig om prostitusjon er lovlig eller ikke, håpe at mine fremtidige sønner har de samme verdiene som meg; at det ikke er greit å kjøpe andre mennesker, og i hvert fall ikke når du ikke aner noe om deres alternativer, ønsker, behov og følelser.
For når det kommer til stykket kan lover og regler endre seg på tvers av kultur og historie og vi står alle igjen med et ansvar som indivder, og det bør være vår sterkeste lovgiver; samvittighet, nestekjærlighet og moral. Lovgivere har tatt feil, tar fortsatt feil, og dette kan ha ganske omfattende og skadelige konsekvenser. Vi kan ikke stole blindt på at statsmakten vet hva som er best for oss, vi har et ansvar, som individer, og ikke minst, som en flokk.

Ondskap

De siste dagene har jeg sett et par filmer som har gjort så sterkt inntrykk på meg at jeg er nødt til å skrive noen ord igjen. På torsdag så jeg "Farenheit 9/11" for andre gang og nå ser jeg på "Tears of Gaza". Jeg har ingen planer om å gå inn i en omfattende diskusjon om konfliktene hverken på Gaza, i Irak eller Afghanistan, for det har jeg rett og slett ikke nok kunnskap om til å gjennomføre på en overbevisende måte.
Det jeg har, derimot, er et hjerte og tårer for disse menneskene.

Jeg har alltid vært veldig motstander av krig, som de aller fleste av oss, og jeg er personlig overbevist om at militære konflikter sjelden løser noen problemer. Man kan godt kalle det naivt, men historien taler for seg, og jeg tror fullt og helt på at vold avler vold, og konflikter avler konflikter.
Det jeg ønsker å gjøre er å uttrykke min medfølelse og smerte for det de okkuperte menneskene på Gaza opplever og har opplevd. Det å se bilder og film av døde barn, gir meg en overveldende følelse av helvete og ondskap. Det er så mange enkelthistorier og skjebner som rommer så uendelig mye smerte og fortvilelse. Det gjør så inntrykk når desperate mødre, fedre og barn strekker hendene i været og roper til Gud over sitt blodige barn. Det er så uforståelig at mennesker opplever å sitte hjemme og spise med familien sin, for i neste øyeblikk å desperate flykte i gatene, strømmende til bombede bygninger for å trekke barn, kvinner og menn ut av ruiner og fortvilt forsøker å hjelpe de som hjelpes kan. Uten tilfredsstillende infrastruktur, medisinsk utstyr, tilgang på vann og matrielt utstyr er slike redningsaksjoner fryktelig håpløse og grusomme å se på.
Palestinere blir bombet i sine egne hjem, og det hele er så ondskapsfullt og uvirkelig. Det oppleves som så urettferdig at det er til å skrike av at uskyldige mennesker blir ofre for politisk motiverte konflikter om makt. Disse menneskene forstår ikke hvordan det er mulig at de blir påført denne smerten, og jeg må helhjertet si at det skjønner ikke jeg heller.

Ingenting rettferdiggjør drap på barn.

Religion, makt, penger, land- ingenting.
En mann som ble filmet hadde nettopp mistet hele familien sin, kona si, alle barna sine. Den smerten han opplevde var til å ta på, og jeg måtte sette på pause fordi det gjør så vondt å se på. Men jeg må fortsette å se, fortsette å vite. Jeg opplever en overveldende maktesløshet, men jeg kan ikke snu ryggen til bare fordi det er ubehagelig for meg å se på. Dette er ekte, det er ikke filmsminke og branneffekter. Det er barn med forbrente ansikter, gråtende mødre, fortvilte menn som løper gjennom gatene med livløse barn grå av aske. Jeg blir så sint, så fortvilet, så trist. Det er så blodig utrettferdig at jeg blir kvalm.
De klatrer rundt i ruinene av sine istykkerbombede hjem for å finne rester av eiendelene sine. Bildet av sin døde far, lillesøsters klær, andre ting, hva som helst. De blir stengt inne i sine egne hjem, uten tilgang på hjelp. Menn klatrer opp i brennende bygninger og forsøker iherdig å slukke brann uten utstyr, uten gassmasker, uten lange nok vannslanger, uten vann! Det er så vondt å se, og jeg blir helt kvalm at jeg bare sitter her.

Jeg føler at jeg må gjøre noe, men jeg vet ikke hva. Jeg kan ikke redde et eneste barn fra bomber med et blogginnlegg. Jeg kan ikke lege et eneste sår med min egen medlidenhet. Jeg kan ikke fjerne en mors smerte over å miste sitt barn med mine egne tårer. Det gjør så vondt, og jeg vet ikke hvor jeg skal plassere denne smerten. Jeg er ikke religiøs, men jeg ber for dere.

Må Gud være med dere alle sammen.

Romanifolket

Jeg føler at jeg er helt nødt til å si noen ord om dette ekstremt betente og vanskelige temaet. Uten å påbeorope meg all nødvendig kunnskap for en uttømmende debatt om dette emnet, velger jeg likevel å si noen ord, slik at jeg kan få satt noen av tankene i system.

Det florerer av hatske, diskrimminerende og rasistiske uttalelser på diverse nettfora, og da jeg ikke har hatt hverken krefter, tid eller interesse i å sette meg inn i alt som har blitt sagt, har jeg likevel fått med meg nok til å kunne si noen ord.

For det første vil jeg be store deler av den norske befolkningen om å skamme seg.

Mange av de ytringene jeg har sett, er ytringer utelukkende basert på fordommer, vandrehistorier og ren, skjær uvitenhet. Denne type retorikk som blir brukt mot Romanifolket, deres levemåte og eksistens per se, har jeg sett før. Jeg har sett den mot jøder, mot muslimer,mot homofile, mot kriminelle, mot narkomane og mot visse politikere. Det som skjer er at visse egenskaper attribueres mot en samling individer på gruppenivå, og fremtidig handling, tanker og hensikter o.l denne gruppen måtte ha, utledes av dette.
For det første; det er ikke noe overhengende fare for at noen har en plan om å ta over hverken Norge eller verden. Homofile har ikke planer om å omgjøre alle til homofile, muslimer har ikke planer om å konvertere alle og en hver(som om dette i seg selv ville vært en grusom ting), og Romfolket antageligvis ikke noen nært forestående planer om å krasje det norske trygdesystemet.

Ta det med ro, folkens. Vi har så mye, og måten dere tror at hvis noen får noe, så blir det mindre til oss, minner meg om en andreklassing som ikke vil dele isen sin. Hvorfor i all verdens land og rike drar veldig mange individer frem ELDREOMSORGEN som en lidende part i denne saken?

Jeg er ingen samfunnsøkonom eller statsviter, og det regner jeg med at 99.9% av dere heller ikke er, så jeg vil foreslå at folk setter seg litt bedre inn i lovverket, og hvordan velferdsstaten fungerer før man kommer med bastante meninger som flere gjør. Blant annet kom jeg nettopp over"Hvis det kommer 20 000 (insert crap) > dine barn kan ende opp med å tigge". Det er det latterligste jeg har hørt, og det verste er at det er tydeligvis flere som fører denne tankegangen. 
Denne formen for dommedagstenkning virker på meg som noe konspiratorisk bullshit, og jeg skjønner ikke hvordan så mange kan legge seg på denne linjen. Det kommer nok til å gå de fleste av dere bra, fordi dere er født i et av verdens beste land, dere kan ta gratis utdanning, dere kan sove godt i en seng hver natt og være friske og sterke, og det er ikke noe overhengende fare for at deres barn ender opp som tiggere.

Selvfølgelig finnes det mye fattigdom i Norge, og mange grupper, for eksempel rusmisbrukere, lever på en måte som er en velferdsstat fullstendig uverdig. Dette er et viktig tema, og en viktig debatt, som vi ikke må slutte å ta. MEN, jeg synes det blir feil at fattigdom i Norge generelt skal legitimere HETS mot en annen gruppe som også er fattige. Uansett så er det mye hatretorikk mot Norges fattige, og det var ikke mange som tok til orde da vi så at narkomane ble jaget som dyr fra et sted til et annet gjennom et helt tiår, og hvordan mange ikke orket at "de stakkars turistene kom hit og det første som møtte dem var en gjeng med søppelnarkomane."

Uansett hvor man mener midler og ressurser burde brukes,skal det aldri legitimere måten mange mennesker omtales på. Tenk om de kunne lese det som stod i kommentarfeltet på VG i går? Mange gir inntrykk av at de mener Romanifolket består av "pakk", "søppel","undermennesker", "kriminelle","hensynsløse","skitne","dumme","snyltende" og listen er mye lengre. SLIK ER DET IKKE GREIT Å SNAKKE OM ANDRE MENNESKER PÅ. Og pardon my french, men YTRINGSFRIHETEN din, har overhodet ikke en dritt å gjøre med dette, og å dra frem det ordet i hytt og pine er å gjøre skam på demokratiet. Tror dere virkelig at mennesker gjennom tidene har kjempet til døden for ytringsfrihet for at vi skal kunne slippe til drittkasting om andre folkegrupper? Det skal ikke være diskrimminering, det er ikke lov å diskrimminere mennesker på bakgrunn av etnisitet, religion, seksuell eller politisk orientering. Det er ikke lov!

Jeg vil gjerne kommentere debatten som foregår om parallellen til 22.juli. Det er ikke noe direkte sammenheng mellom det som skjedde for snart et år siden og det som skjer nå, MEN det tok ikke lang tid før den ydmykheten og nestekjærligheten vi viste hverandre i månedene som kom, tok slutt. Det viser tydelig at vi er her for våre egne, men når det kommer til utgrupper, kryper det ting frem fra mørke kroker som jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å se. Den røde tråden her må være at dette er mennesker, dette er mennesker, dette er mennesker, dette er mennesker, dette er mennesker. Si dette til deg selv et par ganger før du trykker på send, og se hva samvittigheten din forteller deg. Vi kan ikke la landegrenser sette et skille mellom hva som er et verdig menneske og ikke. Jeg kan til en viss grad forstå hvilken tankegang som ligger til grunn for at ikke "Norge kan være verdens sosialkontor", men det er ikke det som er temaet her. Temaet er at vi må ta en titt opp fra indrefileten på middagstallerkenen og tenke litt over hvordan vi snakker om mennesker som ikke er prikk like oss selv.

Vi så den samme hatretorikken når det ble anmeldt en del voldtekter på kort tid i Oslo for en tid tilbake. Da var den rettet mot asylsøkere. Det florerte og florerer fortsatt av dritt mot muslimer, selvom dette har stilnet de siste dagene. Romanifolket har fått stafettpinnen, og blitt den nye syndebukken som er skyld i all verdens problemer.

Vi trenger en saklig debatt, og jeg kan unnskylde mange med at de er uvitende, uutdannete folk som ikke har peiling på hvordan verden fungerer som står for mye av dritten.
Vi trenger en motpol til disse menneskene, og jeg vil bare nevne min nye helt Yousef Assidiq. Han har masse bra tanker, og han når heldigvis frem til mange.

http://assidiq.com/

Ta en titt og la dere inspirere litt, dette er en mann som selv har fått kjenne på fordommer både fysisk og psykisk. Jeg er så takknemmelig at jeg spyr over at jeg har blitt født her, og lekt meg gjennom livet(reltivt sett, selvfølgelig, alle har sitt). Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å bli spyttet på, diskrimminert for mine personlige overbevisninger, mine livsvalg eller min hudfarge. Romanifolket opplever dette hver dag, de straffes fordi de er fattige.
I Norge har vi mange sikkerhetsnett hvis vi faller utenfor. Systemet kan selvsagt bli bedre, men det er heldigvis ganske godt stilt med oss i forhold til mange andre steder i verden. Vi er så heldige.

Jeg skal si dere en ting, hvis jeg ikke hadde hatt noe valg så hadde jeg sittet med en kopp for å gi barna mine mat. Jeg hadde prostituert meg, jeg hadde stjålet og jeg hadde sikkert kunne gjort verre ting. Vi aner ikke hvordan det er å gå i deres nedslitte sko, heldigvis for oss. Jeg skulle gjerne deportert store deler av aktørene på kommentarfeltet til VG og Dagbladet, til et fjernt sted, hvor de ikke hadde noen rettigheten, ingen penger, ingen fremtidsutsikter, uten barna sine, fremmed for språket,uten tak over hodet. Så kunne vi tatt en diskusjon på det når dere kom hjem igjen.

Vår

Det er er noe helt spesielt ved våren. Det er noe med lukten av vår. Jeg stirrer alltid febrilsk etter den første hestehoven langs grøftekanter og veibaner, og fryder meg over å se at den har kommet. Jeg liker nesten løftet om vår bedre enn selve våren. Det er noe med den fasen her, akkurat som om vi vet at det kan bli tatt fra oss, så vi lever på vårens nåde så lenge. Vi drømmer om lange dager, grønne trær og måkeskrik langs vannet. Jeg gjør i hvertfall det. Men mer enn det så drømmer jeg om ørsmå knopper, krokus som holder på å spire og "gåseunger" på trærne.


Som student er våren en ufravikelig påminner om at eksamen nærmer seg med stormskritt, og for meg er det inspirerende å vite at det er en sol der ute som venter på meg når jeg har gjort dagens plikt som student. For noen er det nok uutholdelig å sitte inne mens solen skinner ute, men for meg er det bare deilig å vite at det er liv der ute, og jeg skal snart få ta del i det. Bare et kapittel til, nå.


Også er det jo så motiverende for å bevege mer på seg! Jeg står med glede opp litt tidligere bare for å rekke å gå til jobben. Eller så går jeg et kvarter tidligere enn planlagt for å møte en venninne. Det blir ikke så stress å ta omveien innom jobben til kjæresten og gi han nøkkelen min fordi han har glemt sin. Vi trekkes ut, som maur fra en maurtue når sola skinner. Jeg blir hver eneste vår sjokkert over hvor mange mennesker det finnes i Oslo, alle har gjemt seg i hiet sitt hele vinteren, de eneste påminnelsene om liv er rushtraffikken til og fra jobb(og selvfølgelig søndagsglade nordmenn med skiene på vei til Frognerseteren), også plutselig springer de frem på alle gatehjørner, en hver krik og krok og trapp og benk er opptatt. Fortauskafeene er stappfulle, alle steder med en flik av sol er tett befolket, og folk ser glade og rolige og lykkelige ut. For en stakket stund, før det bærer tilbake til bekymringer over jobben, ferieplanlegging, huskjøp, barnehageavgifter, hundemøkk, bråkete søpletømmere og vareleveringer, gnagsår på hælen, tørt hår, skrikende småunger på bussen, bilkøer og alle de andre grusomhetene vi lever med her til lands.


Så jeg tenkte da, kanskje dette er litt karma. Her oppi kirsebæret vårt er vi så velstående og rike at det er uforståelig, at vi må bøte litt med været. I mange av landene hvor det er sol og varmt hele året er det desverre ikke like gode levevillkår for alle sammen, så hvis vi hadde hatt sol og fint vær hele året hadde det vært så blodig urettferdig at jeg nok hadde måttet flytte vekk. Det er en mager trøst, dog. Vel er vi rike og mette og har en seng å sove i, men været, uff, det er ikke noe å skryte av. Også kommer våren, også er vi plutselig verdens heldigste land allikevel.


 Jeg så en nrk-dokumentar i sted, om tre rumenske familier som kom til Norge for å tigge. De hadde de samme motivene, mat og hus til barna sine, operasjon til kone og sønn, ved til vinteren osv. Også fikk det meg til å tenke da, på hvor godt jeg har det. Her jeg sitter i en alt for dyr leilighet på Adamstuen, og kan veksle mellom å skru på ovnen og åpne vinduet, alt ettersom jeg føler for det. Hvor mitt største problem er at jeg ikke har nok plass å tørke klær på, og at jeg ikke har egen kontorplass. At håndklene fortsatt var våte i enden, og at jeg ikke kan vaske Rosendahl-glassene mine i oppvaskmaskinen. At mitt største problem er hvor lykkelig jeg skal velge å være, hvor mye kjærlighet jeg har å gi og hva jeg skal ha på meg i kveldens gallamiddag.


Jeg fylles noen ganger av denne overveldende følelsen av takknemmelighet, og når jeg ikke gjør det forbanner jeg meg selv. Det setter ting i perspektiv, når ting er tungt. Jeg har så fine mennesker rundt meg, jeg har det så godt. Minner meg om godnattbønnen med farmor: Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått. Du er god, du holder av meg. Kjære Gud, gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor- og alle barn på jord. Gud må her forståes i overført betydning- hvis man skal takke ett eller annet, så kan man like godt kalle det gud. Stjernene. Universet. Moder jord. Whatever.


Men, takk skal du ha. 

Lillebroren min.

Jeg har to fantastiske småbrødre. Eller, de er jo ikke små lenger, men for meg vil de alltid være småbrødre. Store lillebror og lille lillebror. Mye av samværet jeg husker fra da begge de små lillebrødrene var små var å skille den største lillebroren fra den minste lillebroren. Den største lillebroren ville ha oppmerksomhet, han ville lage trøbbel, han synes det var morsomt med liv rundt seg, gjerne på bekostning av de rundt seg. De rundt han var ofte meg og den minste lillebroren, og vi syntes ikke alltid det var like morsomt med liv rundt oss. Den største lillebroren min er veldig ulike meg og den yngste lillebroren min. Han er helt blendende kjekk, han er hysterisk morsom, han er sjarmerende, han er bekymringsfri, han er dominerende, han er utadvendt, han er populær, han er rett og slett dritkul, men også krevende, kverulerende, usakelig, egosentrisk og treffsikker. Jeg er sånn midt-i-mellom barn, selv om jeg eldst. Jeg er litt og det og litt av det. Jeg kan støtte den ene og den andre siden, jeg kan holde med den ene og den andre, jeg kan skifte holdning etter hvem jeg snakker med, jeg kan like både de som er like og de som er ulike meg. Jeg kan være utadvendt, innadvendt, morsom, tilbaketrukket og kjedelig, sjarmerende og likegyldig, smart og stokk dum. Min identitet befinner seg akkurat der. Jeg er en god blanding av min far og min mor, min eldste lillebor og min yngste lillebor. Jeg liker å være i midten av ting, jeg liker å være diplomatisk, jeg liker å se ting fra flere sider og jeg liker å være harmonisk. Skape fred. Kanskje fordi jeg er vekt. Kanskje fordi jeg er kvinne/jente. Kanskje bare fordi jeg er meg. Men det var ikke meg jeg ville fortelle om, det var min lillebror. Min minste lillebror. Når han ble født var jeg litt for stor til å få en lekekompis, og litt for ung til å ta vare på han. Han ble en sånn liten atpåklatt, som jeg ikk helt visste hva jeg skulle gjøre med. Jeg koste han, jeg prøvde å passe på han, jeg var for stor til å irritere meg over han(eller han var for liten). Han bare var der, han var der som verdens søteste og snilleste lille menneskevesen som noensinne har vært her på jorden. Også vokste han til, i rykk og napp, med en helt annen kroppsbygning enn meg. Jeg er lav og butt, haha, er butt et ord? Jeg er i hvert fall en kurvete liten sak, med skjeve øyne og skjev nese. Min yngste lillebror er høy og tynn og (sorry for å si det) men litt hengslete. Han er vakker som få, men han er en spesiell kar. Også, rett foran øynene på meg, mens jeg var for opptatt med mitt, så vokste han frem. Han begynte å bli frekk i kjeften sin, han kverulerte, han argumenterte dritten ut av meg, han tok meg på alt jeg sa, han innhentet informasjon fra øst og vest, han ble rett og slett den skarpeste lille jævelen i familien vår(etter pappa, selvsagt). Også plutselig ble han 15. Allerede var han vel befart i heftige debatter på internett om Israel og Palestina konflikten, om jøder og muslimer, om kvinner og menn, han visste litt og mye om alt. Forumet han diskuterte på derimot, var familien sterk mostander av(meg inkludert). Ikke diskuter politikk på Facebook,sa vi, det kommer ikke noe godt ut av det. Så han meldte seg inn i et politisk ungdomsparti, skulle på leir og alt mulig. På bursdagen hans, 10. juli, snakket vi om det, hvor fint det ville bli, og hvor godt han ville ha av å diskutere med verdige motstandere. Litt senere i juli, står jeg på jobb. Det er en fredag, jeg skal møte en venninne etter jobb, og det er bare et par timer til stengetid. Plutselig får vi meldinger på mobilen(som vi selvfølgelig ikke har bak disken) på at det har vært en eller annen form for eksplosjon. Et bombeangrep? Det kan ikke stemme. De neste timene følger vi live-oppdatering fra vg.no, og oppdaterer nesten samtlige kunder. Alle slags tanker farer gjennom hodet mitt, er dette en terroraksjon fra en ukjent fundamentalistisk muslimsk gruppering? Kommer det flere bomber? Er Majorstuen et treffende terrormål? Hva faen skjer? Lillebroren min ringer meg fra sommerleiren sin og spør om alt er i orden. "Ikke tenkt på meg, lille mann, her er alt fint. Bare kos deg du. Jeg elsker deg". Like før vi skal stenge, ser vi overskriftene byttes ut. MELDER OM SKYTING PÅ UTØYA. Utøya, tenker jeg, hvor faen er det? I nærheten av Ulvøya? Har noen trukket forhastede konklusjoner, slik jeg selv gjorde, og gått løs på et hevntokt? Det er ikke før ti minutter, eller et kvarter senere, jeg leser en av brødtekstene: AUF's sommerleir på Utøya. AUF. Sommerleir. Lillebror. Jeg husker bare jeg huket meg ned, og gråt. Panisk ringte jeg mamma, som ikke hadde noe som helst relevant informasjon. Alt etter dette er et eneste stort virrvarr. Jeg husker jeg ble besettende opptatt av å på en høflig måte avslå avtalen jeg hadde. Jeg ble helt hysterisk av tanken på at den ene venninnen jeg skulle møte i mellomtiden måtte vente på meg. Til slutt ringte jeg kjæresten min, og ba han komme og måte meg. Turen hjem fra jobb husker jeg bare i sakte film. Du vet de filmene hvor det har vært dommedag, og en og annen stakkar leter panisk etter overlevende? Gråtende, men du hører ikke lyden. Sakte film. Verden stopper opp, hvor var alle menneskene? Jeg satt meg i vinduskarmen, tente en røyk(noe jeg veldig sjeldent gjør) og tok meg et glass rødvin. Kjæresten min satt konstant på telefonene med det ene og andre politidistriktet, prøvde å få tak i noe som helst informasjon. Venninnen min sa hun var på vei opp til meg. Mamma ringte meg og fortalte at lederen for gruppen til lillebroren min hadde sendt henne en melding hvor det stod noe slik som: "Jeg har ikke oversikt over noen. Jeg håper han er en av de som har klart å svømme over til land". Det ringer på døren, venninnen min løper opp trappen, og så vidt jeg kan huske skriker jeg: HAN KAN IKKE SVØMME! Som i en tåke går tiden, en time er en evighet, før lillebroren min ringer meg. "Jeg lever!" roper han inn i telefonen. Jeg faller ned i knestående, prøver å være sterk, men stemmen min brister. "Jeg elsker deg", sier jeg. Vi legger på, og jeg fylles med en takknemmelighet som jeg ikke engang vil prøve å beskrive. Han lever. Min vakre, smarte, pinglete, snille, innsiktsfulle lillebror lever, og det er det eneste som betyr noe. Matt av engstelse og rødvin legger jeg meg, og våkner opp til et helt forferdig tall på TV2- nyhetene. Over 80 drept, sa de. Så fort jeg klarte å samle meg, dro jeg til hjembyen min, hjem til mamma og lillebror, hvor pappa var, pappa'n min, redd og utmattet, men alltid rolig og rasjonell. Jeg og mamma gråt, pappa så fremover, snakket om brorskap og samhold, snakket om gjerningsmannens motiver og sinnstilstand. Jeg husker lite av de dagene der. Jeg husker AUF'ere med opprevne skjorter og tårevåte kinn. Jeg husker en 16 år gammel jente som mistet mamma'n sin. Jeg husker de to som fortalte om gjemmestedet deres, som min lillebror hadde delt med dem. Jeg husker de tingene broren min fortalte meg, hva han så. Og jeg husker samholdet. Jeg husker kjærligheten. Jeg tror mange husker akkurat dette, men jeg vil hevde at jeg var en av de som fikk se det rått og ubearbeidet og heftig. Jeg så AUF'erne stå samlet i en ring, fortsatt uvitende om hvem som levde og hvem som var døde, og de sang. De sang; kringsatt av fiender, gå inn i din tid. Under en blodig storm, vi deg til strid. Kanskje du spør i angst, udekket, åpen. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd. For all for fremtids skyld; søk det og dyrk det. Dø om du må, men øk det og styrk det. Det å ta en del i det sjokket og den sorgen, preget meg i lang tid etterpå. Jeg fikk min lillebror tilbake, jeg var takknemmlig og heldig, jeg følte meg velsignet av en kraft fra oven. Også stod jeg der, med alle disse unge, vakre, flinke, engasjerte menneskene som ikke fikk tilbake sine.

Unnskyldning for å ikke skrive semesteroppgave

Har mye på hjertet om dagen. I noen særdeles interessante diskusjoner med min nye venn på UIO, har jeg virkelig fått luftet en del tanker om ting som har inspirert meg til å skrive. Men akk, det er så mye enklere å skrive på en blogg enn å skrive en akademisk oppgave. Så, i et desperat forsøk på å strukturere meg selv, så tenkte jeg at jeg kunne blow off some steam her først, for å se om det hjelper noe som helst. Pluss at dette er jo et interessant tema, som alle burde ha en viss interesse for.
Oppgaveteksten lyder noe sånn som at man skal velge et relevant myndighetsorgan(jeg har valgt politiet) og vise hvilke konsekvenser deres kontroll av en marginalisert gruppe, har for den marginaliserte gruppen(jeg har valgt narkom... Mennesker som helt eller delvis lever uten fast bopel og inntar relativt regelmessige doser av avhengighetsskapende stoffer som er blitt definert som ulovlige. Eller, for alle dere andre; narkomane).
Jeg sitter her en fredagskveld med alle mine helter samlet rundt meg; Høigård, Christie, Finstad, Flemming og Frantszen. Jeg har litt rødvin i et glass og jeg vil gjøre dette bra. Så. Kom gjerne med innspill! ;)
Rusavhengige(og da spesielt mennesker som bruker herion, som teksten hovedsakelig handler om) er en relativt liten gruppe sterkt stigmatiserte mennesker som lever blant oss i denne ubeskrivelige luksusen her oppe i nord. Mens vi hutrer og klager og drar på oss North Face jakka vår, slenger de aviser ut under en bro, legger seg ned og håper de ikke fryser ihjel i løpet av natten. I dette velbestående landet ,som drypper av oljepenger, gull og grønne skoger, finnes det en liten prosentandel som lever med en lidelse vi ikke klarer å forestille oss. En gang litt over midtveis på 1900- tallet samlet det seg en rekke sterke krefter som, etter mitt syn, gjorde en stor feil. Man innførte, sakte men sikkert, og etter press og inspirasjon fra resten av den vestlige verden, en stadig mer restriktiv narkotikapolitikk. Narkotika ble ansett som den største trusselen det moderne samfunn stod ovenfor. Lite visste de at en enda større trussel ville ubønnhørlig gjøre seg dominerende og enda farligere: kontrollen av narkotikaen(I beste Christie-stil, selvsagt). Med heroinens virkelige inntog på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet, utviklet det seg nærmest en moralsk panikk(med sterke forbehold rundt dette ordet), et grusomt, ubønnhørlig monster hadde inntatt vårt lille land. Ok, nok metaforer. Sakens kjerne er den at mennesker som bruker heroin, lever på utkanten av samfunnet. Ved å kriminalisere alle former for narkotika(bortsett fra de staten deler ut), gjorde vi en hel gruppe mennesker kriminelle. Det å bruke narkotika fikk de samme strafferammene, de høyeste strafferammene vi har, som det å utføre et drap hadde! I politidirektoratets skriv de senere årene kan man lese om en offensiv opptrapping av fokus på narkotikakriminalitet mot målet om et narkotikafritt samfunn. Aight, folks, sorry to breake it to you, men det kommer ikke til å skje. Mennesker har til all tid funnet noe å ruse seg på, og de kommer alltid til å gjøre det. Hva tror du seriøst skjer hvis beslaglegger 0,7 gram heroin og ilegger et forelgg til en rus(mis)bruker? "Å, faen, stemmer det, det er ulovlig. Jeg får raske sammen den kulturelle kapitalen jeg har, få meg en jobb, stifte familie og delta i historielaget." Nei. Mer økonomisk gjeld= mer vinningskriminalitet. Fratatt brukerdose= skaffe/krite ny brukerdose. Kontrollen genererer mer kriminalitet. Rett og slett.
Og, det verste er jo egentlig at mange av disse menneskene er veldig syke. De har infeksjoner, de har ubehandlede svulster, de er underernærte, de har hepatitt, de har koldbrann, de har hiv, de har virus, de har sår, de lider av ernæringsfeil, you name it. Det virker som det hersker en slags enighet om at de er skyld i det selv. At de får ha det så godt når de er så dumme at de driver med dop. Ok, så det er sånn det er i en velferdsstat? At hvis noen er skyld i noe, så har de ikke grunnleggende krav på nødvendig hjelp? Hvordan kan man da legitmere følgende, spør jeg uten å sette kolon. Hjerteinfarkt. Diabetes. Overvekt. Lungekreft. Kols. Skrumplever. Selvmordsforsøk. Alkoholforgiftning. Skader etter slosskamper. Knivstikk etter gjengopprør. Alvorlige skader etter promillekjøring. Brudd/skader etter basehopp eller fallskjermhopping. Brannskader etter uforsiktig bruk av stearinlys. HIV. Brukne bein. Drukningsulykker etter promillekjøring med båt. Nå kommer jeg ikke på noe som på noe som helst måte på en eller annen måte kan tilskrives en eller annen grad av ansvar til individet selv. Men ikke faen om man tenker at de ikke fortjener hjelp. Vi utfører aborter. Vi fjerner fett fra blodårer med råd om å endre kosthold. Vi fjerner svulster fra lunger med befaling om å kutte ut røykingen. Vi lapper sammen unge gutter etter fylleslagsmål. Vi transplanterer levre, vi syr kuttsår og vi slanker folk i hopetall. Alle mener jo at dette er grunnleggende helseoppfølging, noe man har krav på når man har betalt skatt. Kan man ikke finne selvforskyldte handlinger bak alle disse lidelsene, i alle fall til en viss grad? Bare et tankekors. Nå har jeg forskjøvet meg helt fra den tilnærmingen jeg kommer til å bruke i oppgaven min, så jeg gir meg like godt her. Spørs om jeg får til noe mer i dag uansett. Men det er et viktig tema, det omhandler mange av våre, dette er våre mennesker som lider. Det er ikke en egen utgruppe med mennesker som ikke hører noe sted til.
De hører til her, hos oss.

Alle kvinners dag

Tenkte jeg ville skrive noen ord om kvinner i dag, siden det tross alt passer seg ganske så godt nettopp i dag. For det første vil jeg si at det er godt at vi kvinner har så mange flere friheter i dag enn vi hadde for bare 50 år siden. Her i Norge er vi prinsipielt likestilt med menn, selvom mange vil mene at det fortsatt hersker store ulikheter blant menn og kvinner i for eksempel lønn. Dette er faktiske forskjeller som kan observeres, selv når man kontrollerer for utdanning, alder og andre relevante variabler. Holdninger tar lang tid å endre, og jeg er veldig sikker på at mange fortsatt vurderer kvinner som mindre kompetente enn menn, til og med kvinner selv. Kvinner og menn er ulike, det er ikke tvil om det, men mer relevant enn størrelse på hjernemasse og muskelbygging er de kjønnsrollene vi vokser inn i. Vi har alle en eller annen forestilling om hva det er å være en god kvinne og en bra mann, og vi er selv våre verste kritikere. Vi har kommet langt her, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Et meget omstridt tema de siste årene har vært bruk av hijab, for eksempel. På den ene siden finner vi en gruppe mennesker som hardnakket mener at dette utelukkende er undertrykkende og kvinnefiendtlig, på den andre siden finner vi meninger som støtter opp under religionsfrihet og selvbestemt påkledning. Det er en kjensgjerning at mange kvinner i verden fortsatt lever under konstant og sterk undertrykking. Det er ikke engang noe å sette spørsmålstegn ved. Det som er interessant er hvor raskt enkelte velger å sette likhetstegn mellom for eksempel hijab og undertrykkelse, uten at vi får en mer nyansert debatt rundt temaet. Med nyansert mener jeg selvsagt hva kvinner som bruker hijab selv har å si om saken. Enkelte kvinner har stått frem, og lidenskapelig delt sine negative erfaringer med en patriarkatisk familiestruktur, fravær av muligheter og tvang. Ikke like tydelig kommer de stemmene frem som ikke har et problemfylt forhold til hijab, men som bruker dette av kjærlighet til sin gud, tradisjoner og kjønnsroller om hva som er en bra kvinne. Hvem er vi til å si at noe er en bra kvinne noe mer enn noe annet? Er det bedre å være en hardtarbeidende karrierekvinne med høy lønn og lederstilling enn å være en hjemmeværende eller deltidsjobbende religiøs mor med ansvar for sine barn? Er det mindre kvinnelig å gå med hijab? Disse tingene varierer så utrolig mye historisk og kulturelt at det forteller oss en ting: ingenting er naturgitt riktig eller galt. Det som er riktig og galt er det vi selv kaller for riktig og galt, og det er derfor det blir så opphetede debatter og diskusjoner når vi ser på en sak med flere helt forskjellige briller. Hvis vi sier at kvinner ikke kan kle seg slik de vil, enten det gjelder å gå med hijab, gå uten bh, gå i saggebukser, bruke svarte klær, gå i miniskjørt, gjennomsiktige topper, rosa fra topp til tå eller bare utvaskede jeans med en t-skjorte, så har vi vel egentlig ikke kommet så mye lenger? Klær og klesplagg er en del av vår identitet, enten vi vil det eller ikke. Vi kler oss på en måte som sier noe om hvem vi vil vise til verden, selv de som ikke legger så mye tanke i hva de går kledd i, forteller noe om seg selv på denne måten. Jeg er ikke for et Taliban-regime som gjemmer kvinner vekk fra verden og nekter dem grunnleggende rettigheter. Jeg synes det er viktig å ikke legge lokk på deler av ulike kultuerer som opptrer kvinnefiendtlige. Jeg synes vi skal sette fokus på kvinnemishandling. Det er ikke mange årene siden dette ble definert som "husbråk". Et privat anliggende. Det er det vel også til en viss grad, men det vi setter på dagsorden sier noe om hva vi synes er rett og galt. Men det er imot er at vi velger å kalle noe undertrykking eller nedverdigende uten å høre på de det gjelder. Vi kvinner må fremme hverandre, vi må heie på hverandre, og vi må styrke hverandre. Vi kan ikke synes synd på kvinner som går med hijab, og kvinner som går med hijab kan ikke se ned på oss som ikke dekker til håret. Det er ikke vanskligere enn det. Polarisering fører til fremmedfrykt- fra begge og alle sider- og det styrker i hvert fall ikke fellesskap og tilhørighet. Hvis vi vil leve i et samfunn hvor alle er like verdifulle, så må vi begynne med å anerkjenne alle som like verdifulle, enten de går lettkledt, om de er ikledd niqab, om de går kledd i typiske "gutteklær", eller om de føler motene slavisk. Det vi går kledt i sier noe om hvem vi velger å presentere oss som, men det sier ikke en dritt om hvem vi er. Vi har så mange kategorier og båser vi liker å sette hverandre i, og dette styrer oss i så mye større grad enn vi er klar over. Vi må slutte å dømme hverandre, baksnakke hverandre, kalle hverandre nedsettende ting, mistro hverandre, såre hverandre og behandle hverandre dårlig. Jeg liker den barnslige og søte tilnærmingen: Kan vi ikke alle bare være venner? Hvis vi vil ha et land hvor alle føler en viss tilhørighet til, så må vi vel klare å lage litt plass til mennesker som tenker forskjellig enn oss selv? Vi blir mer og mer et hetrogent folk, med masse ulike meninger, smaker, preferanser, drømmer, identiteter, forbilder, trostilhørigheter og holdninger. Ingen er like uansett, og vi burde hedre den muligheten vi har til å leve side om side i et bittelite land i utkanten av verden. Opp igjennom historien har vi sett at det er vanskelig for mennesker å leve side om side med mennesker med andre meninger, og spesielt gjelder dette religion. Det har ført til mange grusomme konsekvenser. Det førte til en brutal og blodig kristning av Norge på 1000-tallet. Det første til henrettelse av mangfoldige protestanter. Det første til korstogene mot Jerusalem, med mange blodige slag. Det førte til såkalt heksebrenning av uskyldige kvinner. Det førte til systematisk utrydding av indianere i nord- og søramerika, og en brutal nedslakting av innfødte i Australia. Det har ført til Holocaust, etnisk rensning i Bosnia, brutale nedslaktninger i Rwanda, langvarige og voldsomme motsetninger og krigføring i Kurdistan og Israel/Palestina. Det førte til drapet på Benjamin Hermansen. Det førte til terrorangrepene på Twin Towers 11. september. Det førte til de uforståelige og sjokkerende handlingene i Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli. Jeg kunne fortsatt i en evighet. Med et utvidet historiekunnskap kunne jeg sikkert skrevet en bok om dette. Mennesker med ulik trosoppfatning, kulturell bakgrunn og holdning til verden har dårlige referenser når det gjelder å leve fredelig side om side. Er ikke vi bedre enn dette i Norge i 2012? Kan ikke vi vise verden at det nytter, at vi kan stå sammen, kvinner og menn, barn og eldre, solidarisk og sammensveiset? Det høres sikkert naivt ut, jeg er klar over det, men vi trenger ikke å redde hele verden på en dag. Vi får ta en dag av gangen.