søndag 6. september 2015

Å redde et menneske, er å redde hele menneskeheten.



Debatten rundt den verste flyktningkrisen vi har sett siden andre verdenskrig raser daglig i media. I form av artikler, grupper, debatter, kommentarer, arrangementer og delinger.

Det er mye bra folk her i landet. Det er mye bra ting som skjer, sterke og gode krefter som får lov til å styre Norges håndtering av denne ubegripelige katastrofen på en noenlunde akseptabel måte. Dette er ekte grasrotengasjement, som kommer nedenfra, fra enkeltmenneskers bekymringer, engasjement, nedpakkede vinterklær, kasserte barneleker, sparepenger, medmenneskelighet, ønske og vilje om å hjelpe, om å endre verden til et litt bedre sted. Folk står timevis i kø for å levere klær, leker, hygiene- og sanitetsprodukter, hjemmelaget mat, klemmer og støtteerklæringer. Folk donerer penger, reiser frivillig ned til de greske øyene og arrangerer kronerulling og støtteaksjoner. Det er mye godt i omløp og dagen og det er godt å se, viktig å ta vare på og viktig å løfte frem. Takk til alle dere som gir meg troen tilbake på mennesket, på nordmenn og på enkeltmenneskets mulighet til å bidra. 

I kjølvannet av gode ting som skjer, dukker det i midlertidig opp en del stemmer som ikke gir meg noen grunn til å takke. Det er redde og selvsentrerte uvitende mennesker, som ikke kan dy seg ved en hver mulighet til forgifte gode hensikter og iverksatte tiltak. For eksempel Petter Stordalen. Man kan si hva man vil om han, men nå har han altså donert det jeg mener å huske var 2 millioner, samt at han på kort sikt har åpnet for at 50 asylsøkere kunne bo på hotellet hans til de kunne bli registrert hos politiets utlendingsenhet. UDI har oppfordret til å avdekke bygninger som kan være gode nok til å fungere som provisorisk oppholdssted for mennesker i nød, og Petter Stordalen kom med et motsvar. Det er ikke så mange, men det betyr mye for 50 mennesker som har vært på flukt, som har sovet på bakken, i frykt, våte, såre i bena, som har gått, løpt, sittet sammenklemt, mistet familiemedlemmer, hjemmene sine, landet sitt, blakke, redde og usikre på hva morgendagen vil bringe. De kan få en varm seng, og frokost i morgen tidlig. Mange ser ut til å mene at dette er et PR- stunt, og at Stordalen kommer til å tjene penger på en kostpris på 650,- natta, en regning det er uavklart, men sannsynlig at skattebetalerne må betale. 

Også slår det meg da, at det blir jo gærent uansett hva man gjør. 

Her står vi ovenfor en helt ekstraordinær krise, og vi er tvunget til å sette i gang ekstraordinære tiltak, alle kluter til, man tager hva man haver. Dette gir i alle fall noen mennesker muligheter til å sove godt en natt, og ferden deres er langt fra over. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvor mye creds Stordalen får. Hvor store egoistiske baktanker som lå bak det. Om han gjør det for å skape blest rundt seg selv og sitt konsept, eller om han tjener penger på det. Det har ikke noe å si. Det blir uvesentlig, det blir for dumt å bruke energi på. Jeg er sikker på at om alle de som brukte tid, energi og strøm på å sitte å kommentere disse tingene hadde gjort noe konstruktivt, ville det vært merkbart. I stedet for å bruke fire minutter på å skrive en kommentar om hvor stormannsgal Stordalen er kan man sende en sms til Røde kors med «flukt» til 2272 og gi 200 kroner. 

Også er det jo denne evinnelige messingen om at vi skal hjelpe folk «der de er». Der de kommer fra er hjemmene deres bombet i stykker, SELV OM de har levd tre år i eksil i Tyrkia eller flyktningleirer i landene rundt som Libanon, Jordan, Irak, Egypt og Tyrkia har tatt imot 95% av de 4 millioner menneskene som har flyktet over grensen, samtidig som det fortsatt er 7,6 millioner internt fordrevne (kilder fra Amnesty, som man også kan støtte ved å bli medlem; https://www.amnesty.no/st%C3%B8tt-oss/bli-medlem). 

Vel, da sier jeg som kjent, «DE ER HER». 

De drukner ved Europas dørterskel, de tåregasses og sliter seg gjennom piggtrådgjerder og høye murer for å komme gjennom til Schengen-land, de sitter på busser og tog, de smugles bak i lastebiler, de GÅR til Norge. De ligger på benker nede på Tøyen, de er på overfylte mottak, de er her blant oss. Så da er det jo bare å brette opp ermene og hjelpe dem der de er da. 

Også kommer frykten for å miste det vi har. Det er ikke måte på alle som er i akutt nødhjelp her i landet når vi plutselig må hjelpe så mange andre i en så ufattelig stor humanitær krise som det vi står ovenfor nå. Vi har fattige barn, eldre og narkomane. Det er viktig å sette fokus på barnefattigdom og lavinntektsfamilier. Det er viktig å bevare eldres verdighet og jeg synes den mislykkede forbudslinjen hva gjelder ruspolitikken sine konsekvenser taler for seg selv, for ja, vi har rusmisbrukere som lever her i landet i fullstendige uverdige forhold. Det settes årlig av penger til disse formålene. Det er ingen som tar fra disse pengene for å hjelpe flyktningene.

Du kan gjøre masse her, du kan la være å gi barna dine telefoner til en verdi av 6000 kroner for å minske forskjellene mellom barn som uansett ikke bryr seg om materielle gode før foreldrene implementerer dette som en verdi. Du kan arrangere bursdager for barnet ditt som ikke koster flesk, og som åpner for at alle kan komme. Du kan gi bort noen av de hundrevis av lekene barna dine får, forutsatt at det er i god stand og fortsatt kan brukes av andre barn. Du kan gi bort pent brukte barneklær og du kan låne bort hytta di til en fattig barnefamilie. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Når det gjelder eldreomsorgen er det også mye du kan gjøre. Du kan besøke mormoren din som ligger på sykehjem, så hun slipper å ligge der alene. Shit, du kan til og med la henne flytte inn i den ubrukte kjellerstuen din og ta vare på henne selv, med hjelp av kommunale tjenester. Du kan melde deg som frivillig for å besøke sykehjem, du kan bli besøksvenn og du kan handle for den gamle damen i nabohuset, du kan hjelpe henne med å luke i hagen og vaske gulvet slik at hun kanskje kan få bo hjemme litt lenger og klare seg på egen hånd. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Hva gjelder rusmisbruk og mennesker som sover ute, så er det lovfestet i lov om sosiale tjenester at alle skal få nødhjelp til mat og akutt husly. Altså, at du ikke må sove ute på gata. Mange er ikke fornøyde med forholdene på hospits, og det kan jo være forståelig, og det kan være vanskelig å forholde seg til et hjelpeapparat dersom man er veldig ruset, har store abstinenser og kun klarer å fokusere på å skaffe neste skudd. Da blir det fort at mange velger å holde seg utenfor hjelpeapparatet til det er høyst nødvendig. Men vi skal selvfølgelig ikke ta penger fra rusomsorgen for å hjelpe flyktningene. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Vi må ikke hjelpe våre egne før vi hjelper andre. Vi må hjelpe de som trenger det mest der og da, samtidig som vi må fortsette å hjelpe de som trenger det her i landet. Det er blant annet derfor det settes av over 300 milliarder kroner årlig som forvaltes av arbeids- og velferdsetaten.
 Det fremstår altså som at vi er redde for at vi ikke har råd til det her. Eller plass? I Norge har vi 13,26 innbyggere per km². I Libanon har de 396,66 innbyggere per km², og det er vesentlig fler flyktninger der. Vi har masse plass, vi er bare 5 millioner innbyggere, kun en million fler enn de som har flyktet over grensene fra Syria. Når det gjelder økonomi er det vel få andre land i verden som har så gode forutsetninger for å ta imot og integrere flyktninger her?

 Flyktninger er ikke bare en gigantisk utgiftspost, skjønner dere, de er mennesker. For det første er de mennesker som helt uten å bidra med et rødt øre til samfunnet i form av skatteinntekter har en ukrenkelig og absolutt verdi i kraft av å bare være et menneske. For det andre er det mennesker som ønsker å skape et godt liv til seg selv og sine familier, til å jobbe, til å ha barna sine i skole, til å ta utdannelse, jobbe frivillig, bidra i borettslag, ha leksegrupper for barn og bake søtsaker til skoletilstelninger. Det er hinsides all fornuft å tenke at folk har et ønske om å rive opp sine barns røtter, hjem og kultur for å flytte til et av de mest forfrosne landene i verden for å bli sosialhjelpsmottakere. Det er ikke så fett betalt som dere skal ha det til. Det er behovsprøvd, det er kortsiktig inntektssikring og det skal kun dekke det mest nødvendige. Andre rettigheter i folketrygden kommer med botid og rettigheter fra egen inntekt, på lik linje som alle andre som skatter og er medlemmer i folketrygden. 

Og jeg leser kommentarer som snakker om lykkejegere, terrorister og velferdsturisme. Hva er en lykkejeger? Er det et menneske som gjør sitt ytterste for å skape et godt liv til seg og sin familie? Er ikke "lykkejegerne" likefullt mennesker på flukt fra korrupsjon, vold og økonomisk krise, analfabetisme, dårlig infrastruktur og et mangelfullt helsevesen? Vi skal være så snille og varme, men da skal flyktningene være "riktige" flyktninger. De skal helst kunne engelsk, ha høy utdannelse, være orientert mot de vestlige styresettene og de skal være ydmyke, medgjørlige, takknemlige, ryddige og ikke presse seg så jævlig over piggtrådgjerdene eller på de fulle togene (repost). 

Lille Aylan som fikk bildet sitt publisert i hele verdenspressen, flyktet fra Syria og bodde i Tyrkia i tre år før familien flyktet videre. Denne familien er det flere som har sett seg gode nok til å hevde at hadde det bra nok i Tyrkia, men bare ville ha det enda bedre. Hva vet dere om andres liv? Hva vet dere om å være flyktning i Tyrkia sammen med millioner av andre? Hva vet dere om hva Tyrkia har klart å gjøre for å gi syrerne et verdig liv mens krigen fortsatt sliter i stykker landet deres? Skam dere.

Det står i Koranen at å redde et menneske er ansett som å redde hele menneskeheten (5:32). Vi klarte ikke å redde lille Aylan, men kanskje vi kan klare å redde en annen liten tre-åring og derved redde hele menneskeheten?