Leser jeg ofte. I dag har Anundsen foreslått at asylsøkere
uten åpenbare grunner for å søke asyl, skal settes i fengsel til søknaden deres
er hurtigbehandlet innen få døgn. Mange reagerer selvsagt på dette. Å sette
noen i fengsel uten dom er i strid med menneskerettighetene. Et annet område
Norge har fått dask på lanken for er utstrakt bruk av isolat under
varetektsfengsling. Kanskje vi kan kombinere dette? Sette asylsøkere rett i
isolat, helt til vi er helt sikre på at vi får sendt dem så langt tilbake vi bare
får til? Vi trenger vel ikke å bry oss om menneskerettighetene, fordi vi er så
snille og gir så mye økonomiske bistand til nærområdene i konflikt- og
krigssoner.
Ja, Norge er flinke til å bidra stort innen humanitært arbeid. Og
det skulle faen meg bare mangle. Det jeg reagerer på, er hvordan folk resolutt
reagerer med sinne og egoisme. Jeg leser kommentarfelt på Facebook, og blir
trist over at mannen i gata mener det han mener. Folk som er spredd rundt i
dette lille landet vårt, med ulike bakgrunner, familier og jobber, besitter det
jeg oppfatter som en dyp menneskeforakt. Vi skal ikke måtte dele alt vi har, vi
må stenge, vi må passe på oss selv, vi må gi fattige mennesker i Norge bedre
vilkår før vi kan hjelpe andre, vi kan ikke bare gi og gi og gi.
Det jeg har lyst til å si, en jeg har lyst til å sitere, er
rett og slett Don Martin. Han sier i en av låtene sine at «du kan’ke eie olje,
du kan’ke eie snø». Vårt lille land fikk kontroll over en rikdom som gjorde det
mulig for oss å bygge opp en solid velferdsstat. Verdiskapning har i ettertid
selvsagt dreid seg om mer enn dette, blant annet at vi har hatt høy
yrkesdeltakelse blant kvinner. Men denne oljen, denne enorme rikdommen vi har
vært velsignet med, er den egentlig vår noe mer enn noen andres? Kan vi
argumentere for at vi ikke skal dele med andre mennesker, mennesker i nød,
fordi vi ikke vil bruke opp pengene våre? Penger som i stor grad stammer fra
noe som ingen kan eie. Jeg synes det er absurd. Jeg synes vi skal ta oss en god
titt i speilet, før vi slenger med leppa om asylbarn, asylsøkere som drukner i
Middelhavet, flyktninger fra Syria og mennesker, som helt uten «god» grunn
søker et bedre liv i en annen del av verden.
Det er grenser for hva alle kan gjøre. Det er klart. Det
handler om konkrete ressurser og utgifter. Det er viktig at man har et globalt
samarbeid, slik at alle land kan bidra forholdsmessig med det de kan.
Det er vår fordømte plikt som mennesker! Vi lever alt for langt fra en hverdag
som er preget av konflikt, opprørere, voldtekter, selvmordsbombere, hungersnød,
spedbarnsdødelighet, helsefarlige sanitære forhold, sykdommer, menneskehandel,
utpressing og flyktningeleirer til at vi klarer å ta det innover oss. Det blir
så ekkelt navlebeskuende at jeg blir kvalm. Jeg håper, og tror, at vår
generasjon og neste tenker annerledes. Ser verden på en annen måte. Tenker på
verden som et felles globalt prosjekt.
Fordi vi er ikke norske. Asylsøkerne er ikke syriske.
Tiggerne er ikke rumenere. Vi er alle bare verdensborgere.