mandag 20. mai 2013

Prostitusjon

Med bakgrunn i "Frøken X", aka Hege Grostad, har det igjen hersket en debatt om prostitusjon og sexlovgivningen som ble innført i 2009. Dette er et tabubelagt tema som hvor det forståelig nok innblandes en del følelser, og det blir vanskelig å føre en debatt uten at underliggende verdisett, personlige meninger og moral lekker ut av teksten som vann fra en sil. Jeg mener personlig at dette nødvendigvis ikke representerer et stort problem, men det er vitkig å balansere dette med fakta, edrulige fremstillinger og faglig forankret teori. Men, problemet er jo bare i hvor stor grad man kan vektlegge fakta, teori og empiri når det gjelder et tema som for mange er så personlig og sårt? Når man i enhver argumentajson kan avslutte med "hva hvis din datter solgte kroppen sin?" eler "hva hvis din onkel var fysisk eller psykisk handicappet og ønsket seg nærhet og seksuell tilfredsstillelse?".

Noen temaer er vanskelig å diskutere, fordi de per se er spekket med personlige preferanser, tidligere erfaringer, etiske utfordinger og moral. Hvis man rent objektivt skal fremstille prostitusjon som en økonomisk transaksjon mellom to rasjonelle individer i et fritt marked, fremstår sexkjøpsloven som en kontroll, en innskrenking av personlig frihet og en uhensiktsmessig  regulering av en vare det finnes stor etterspørsel etter. På den andre siden vil man fort kunne ende opp med nærmest senitmental utgreiing om behovet for å beskytte de svakeste og lære moral til den yngre garde. Det finnes gode argumenter på begge sider. Det er det som gjør at det ikke overraskende blir verdisett som tilslutt inntrer og får hardtslående virkning. Det koker ned til: hva slags samfunn ønsker vi å leve i? Hva slags verdier ønsker vi at vårt samfunn skal videreformidle til sine borgere og spesielt til sine barn? Dette kan kritisers og kalles moralisme, men jeg mener at alt veldig mye av samfunnet er bygget opp nettopp på dette prinsippet: hva slags samfunn ønsker vi å leve i?

Vi har satt ganske klare grenser for hva vi ønsker å tolerere, og hva vi ikke kan tolerere. Mange av disse grensene springer ut av forholdsvis universelle leveregler som synes vedtatt av de fleste nasjoner, du skal ikke drepe, du skal ikke stjele(eller for såvidt begjære) din nestes eiendom og du skal i de fleste situasjoner ikke påføre andre uregelrett skade på legme og sjel. Ettersom historien utfoldes seg og sneglet seg fremover, fant vi mange områder vi også måtte kontrollere og regulere. Blant annet hadde kirkens rolle i den vestlige verden en avgjørende påvirkning på forståelse av seksuell aktivitet, og hvordan denne skulle kontrolleres og temmes. Vi formulerte regler for krig, tyveri, hærverk, rusinntak, seksuell atferd, slavedrift, personlig eiendom, salg og kjøp av varer og tjenester, nasjoners suverenitet og personlige friheter og rettigheter. I Norge endte vi opp med et sosialdemokrati med en sterk velferdsstat, like rettigheter for kvinner og menn, stor personlig frihet og en varierende grad av solidaritet og likeverd. Men enkelte ting, som sex og rus, har vi ikke klart å kontrollere slik vi ønsker, og dette fører oss til der vi er.

"Prostitusjon er verdens eldste yrke" hører jeg ofte. Akkurat som at det i seg selv har noe å si. Drap er verdens eldste form for hevn, tyveri er verdens eldste måte å skaffe mat, voldtekt er verdens eldste maktovergrep, sult er verdens eldste dødsårsak. Det at noe har blitt gjort i mange år, rettferdiggjør det ikke. På den annen side klargjør det en litt mer sentral del av problemstillingen: vi mennesker har alltid gjort mye dumt, vondt, ondt, farlig, selvdestruktivt og hensynsløst. På et visst punkt må vi komme sammen rundt et bord og diskutere oss frem til hvilke av disse tingene vi kan se gjennom fingrene med, og hvilke av disse tingene som samfunn har et ansvar å slå ned på. Her er fakta, forskning, teori, empiri, nøytral argumentasjon og objektivtet sentrale og viktige verdier. Men det kommer til et visst punkt hvor man kan slå hverandre ihjel med like klare, tydelige og gode argumenter, også ender man egentlig opp på scratch, etter at man har fått frem alle stemmer(men ofte ikke den det aktuelle gjelder). Skal det aldri være greit å lytte til den stemmen inni oss som sier "men er dette riktig? Føles ikke dette feil? Gir ikke dette en litt bitter smak i munnen? Vil vi dette for barna våre?"

Nei, det skal jo ikke det.

Det kan jo ikke det, fordi hva for et demokrati bygger lovgivning på samvittigheten og følelsesladde verdivurderinger? Vi har jo i fellesskap kommet frem til at vi ikke ønsker dette, vi ønsker ikke religiøse eller totalitære systemer som bygger på en manns teori eller ønsker for et samfunn. Problemet er bare at vi står igjen med en del såre temaer som er knyttet til å så mange andre ting i oss enn kun fakta, observasjoner, tall og statistikker. Man kan ikke måle menneskeverd, og tilslutt må man sette ned foten og si: vi prøver dette, dette føles riktig, et slikt samfunn vil vi ha. Det er det man har gjort med sexkjøploven. Man har sagt at i mangel av noen andre måter å avskaffe prostitusjon, forsøker vi med en lovregulert holdningskampanje i noen tiår, også ser vi hvordan det går.

Erfaringer dyrekjøpt viser desverre at mange forbud ikke har den ønskede preventive effekten. Det gjenstår å se om sexkjøploven vil påvirke unge kvinner og menns holdninger i en slik grad at det å kjøpe sex fra et annet menneske ikke fremstår som noe alternativ. Det sørgelige faktum er jo desverre som nevnt at forbud og kontroll ofte ikke har den ønskede effekten, da ville vi for eksempel ikke hatt noe rusmisbruk her i landet, og det har vi i alle høyeste grad. Vi ville ikke hatt 8 gamle gutter som ble mishandlet til døde av sin omsorgsperson, vi ville ikke hatt hverken overfallsvoldtekter eller voldtekter i nære relasjoner, vi ville ikke hatt eldre kvinner som blir ranet på åpen gate eller samboere som knivstikker hverandre. Det KAN hende prostituertes hverdag hadde blitt enklere med legalisering. Vi har tidligere hatt legal prostitusjon frem til 1887, hvor situasjonen i store trekk var den samme som i dag; arbeiderklassejentene som ikke fikk jobb eller grunnet sosiale, økonomiske og psykologiske faktorer solgte kroppen sin til hovedstadens overklassemenn.

Så lenge det finnes noen som vil kjøpe sex, finnes det alltid noen som er villige til å selge sex.

De ulike motivene man kan ha for å ville selge sex til andre er mange, som kan ha sammenfatning med ulike ønsker og behov. For noen handler det om spenning. For noen handler det om likegyldighet. For mange handler det om mangel på alternativer. For alle handler det om penger. Jeg mener personlig at problemet ikke ligger i at vi gjør det vanskeligere for fattige eller spenningssøkende studenter, men at det i et marked som etterspør salg av sex åpner for menneskehandel, kvinneundertrykking og sexslaveri. På den andre siden er det nettopp dette som er argumentet for legalisering, nettopp at man reduserer risikoen for menneskehandel, kvinneundertrykking og sexslaveri. Det viser seg jo, desverre, at legalisering ikke nødvendigvis fjerner de tingene vi er mest opptatt av å redusere. Dette mener jeg er vold mot prostituerte, eller sexarbeidere, eller hva man måtte ønske å kalle det, traficking og sex med mindreårige. Nettopp fordi prostitusjon i seg selv er knyttet til en del følelser og behov det er vanskelig å kontrollere og som oppstår i alle situasjoner hvor du setter masse mennesker sammen; vold, voldtekt, overgrep. Jeg synes det er vanskelig. På den ene siden kunne det være at det ville være bra å innføre bordeller, med skatteinnbetaling, regelmessige helsesjekker, større beskyttelse mot vold, fagforente prostituerte med felles tariff og mulighet til å opparbeide seg pensjonspoeng. Det første spørsmålet som melder seg når jeg forsøker å se for meg et slikt scenario som man ser på Red Light District er hvem som skal tjene penger på dette. Blir det ikke egentlig hallikvirksomhet satt i organiserte former? Skattepenger som kommer fra sexsalg. Bordeller med kommersielle og økonomiske interesser, mulig privatisering av disse? Hvem skal stå som øverste leder, staten? Kommunen? Skal prostituerte være kommunalt ansatte på lik linje med støttekontakter, hjemmehjelper, avlastningshjem og sykepleiere? Skal det være privat industri hvor noen rike menn skal tjene seg enda rikere på at kvinner (eller/og menn) selger noe av det mest personlige du kan dele med et annet menneske? Jeg vet ikke hvordan de gjennomfører dette i Nederland, og det kan derfor hende at mange svar allerede finnes. Poenget mitt er at det uansett fremstår som noe absurd. Jeg har vært i Amsterdam flere ganger og sett Red Light District, og jeg får den samme følelsen som jeg gjør på strippeklubber:

Dette er noens datter.

Og det er ikke slike følelser som egner seg for en debatt i det offentlige rom, men jeg klarer ikke å se bort fra det. Dette gjør meg kanskje ikke egnet til å delta i debatten, men problemet er jo nettopp dette: vi har følelser om slike temaer, nettopp på grunn av deres natur. Som kvinne er det umulig for meg å ikke ha noe personlige følelser og holdninger knyttet til prostitusjon. Frøken X mente det ikke var stor forskjell på sexarbeid og det å ha sex med tilfeldige menn på byen, kanskje til og med i "bytte" mot tre- fire drinker, en kebab og en taxitur hjem. Akkurat det provoserte meg litt, fordi det er noe grunnleggende feil i denne fremstillingen. For det første: hvis vi sammenligner kvinners sexliv med prostitusjon, undergraver vi kvinners integeritet. Da må vi stille spørsmålstegn ved kvinner som gifter seg med velstående menn også, eller bare har sex med dem. Selvom jeg skulle hatt sex med en mann jeg ikke har kjent mer enn noen timer og tilfeldighetene, stemningen, drinkene og musikken komibnert resluterte i en kortvarig, uforpliktende seksuell relasjon, ville jeg ikke ønsket å bli sammenlignet med en prostituert. Hvorfor? Nettopp på grunn av de tabuene, følelsene og fordømmelsene som ligger i det å selge kroppen sin. Jeg ønsker ikke å forherlige one- night stands i det hele tatt, fordi mye av de samme risikoene finner også sted her. Det er en risiko for å bli utsatt for vold eller voldtekt, det kan for mange ha følelsesmessige og relasjonelle konsekvenser og alle har sine egne grenser for hva som bidrar til et godt selvbilde og respekt for seg selv og kroppen sin. Jeg personlig ville ikke klart følelsen av å være kjøpt. Å kjøpe en drink til noen er ikke det samme som å betale for vaginal penetrering. Jeg synes det er dårlig gjort å likestille dette, uten å skulle ha noe moraliserende preken om hverken one- night stands, forståelse av kvinners seksualliv eller promiskusiøs atferd.

Jeg merker at dette er et så omfattende tema at det blir vanskelig å finne noe naturlig avslutning. Min intensjon var ikke å konkludere med det ene eller det andre, men heller å sette noen spørsmålstegn ved de debattene jeg har lest. Jeg har lest utrolig mye om prostitusjon i mange år, og veldig mye av det jeg har lest er enten basert på empiri og prostitusjonsforskning, og selvbiografier skrevet av og med prostituerte. Derfor mener jeg at jeg kan si at Hege Grostad sin fremstilling ikke er representativ, og at det ofte er slik at det er de sterkeste som blir hørt, mens det finnes en horde av stemmer som aldri møter dagens lys.
Gjennomgående for alt jeg har lest konkluderer med at prostitusjon har hardtslående og langvarige konsekvenser for de som selger kroppen sin, både økonomiske, sosiale, relasjonelle, emosjonelle, fysiske og psykiske. Å skulle gullkante prostitusjon synes jeg blir for arrogant, hånlig og lite sensitivt. Det finnes så mange kvinner i verden som ikke har noe valg, som blir tvunget til det av ulike årsaker, og jeg synes det er greit, jeg, å rette fokuset mot noe av det som opprettholder denne situasjonen for veldig mange: etterspørsel i markedet. Jeg synes det er greit at vi på ulike måter skal sende signaler til barna våre om at det ikke er greit å kjøpe sex av andre mennesker. Jeg vet ikke om lovregulering er riktige veien å gå, men det vil jo nå tiden vise.
Prostitusjon blir ikke borte, og det kan hende vi må se mot Nederland og andre land som har legalisert og satt prostitusjon i system. Men personlig vil jeg uavhengig om prostitusjon er lovlig eller ikke, håpe at mine fremtidige sønner har de samme verdiene som meg; at det ikke er greit å kjøpe andre mennesker, og i hvert fall ikke når du ikke aner noe om deres alternativer, ønsker, behov og følelser.
For når det kommer til stykket kan lover og regler endre seg på tvers av kultur og historie og vi står alle igjen med et ansvar som indivder, og det bør være vår sterkeste lovgiver; samvittighet, nestekjærlighet og moral. Lovgivere har tatt feil, tar fortsatt feil, og dette kan ha ganske omfattende og skadelige konsekvenser. Vi kan ikke stole blindt på at statsmakten vet hva som er best for oss, vi har et ansvar, som individer, og ikke minst, som en flokk.

søndag 12. mai 2013

Ondskap

De siste dagene har jeg sett et par filmer som har gjort så sterkt inntrykk på meg at jeg er nødt til å skrive noen ord igjen. På torsdag så jeg "Farenheit 9/11" for andre gang og nå ser jeg på "Tears of Gaza". Jeg har ingen planer om å gå inn i en omfattende diskusjon om konfliktene hverken på Gaza, i Irak eller Afghanistan, for det har jeg rett og slett ikke nok kunnskap om til å gjennomføre på en overbevisende måte.
Det jeg har, derimot, er et hjerte og tårer for disse menneskene.

Jeg har alltid vært veldig motstander av krig, som de aller fleste av oss, og jeg er personlig overbevist om at militære konflikter sjelden løser noen problemer. Man kan godt kalle det naivt, men historien taler for seg, og jeg tror fullt og helt på at vold avler vold, og konflikter avler konflikter.
Det jeg ønsker å gjøre er å uttrykke min medfølelse og smerte for det de okkuperte menneskene på Gaza opplever og har opplevd. Det å se bilder og film av døde barn, gir meg en overveldende følelse av helvete og ondskap. Det er så mange enkelthistorier og skjebner som rommer så uendelig mye smerte og fortvilelse. Det gjør så inntrykk når desperate mødre, fedre og barn strekker hendene i været og roper til Gud over sitt blodige barn. Det er så uforståelig at mennesker opplever å sitte hjemme og spise med familien sin, for i neste øyeblikk å desperate flykte i gatene, strømmende til bombede bygninger for å trekke barn, kvinner og menn ut av ruiner og fortvilt forsøker å hjelpe de som hjelpes kan. Uten tilfredsstillende infrastruktur, medisinsk utstyr, tilgang på vann og matrielt utstyr er slike redningsaksjoner fryktelig håpløse og grusomme å se på.
Palestinere blir bombet i sine egne hjem, og det hele er så ondskapsfullt og uvirkelig. Det oppleves som så urettferdig at det er til å skrike av at uskyldige mennesker blir ofre for politisk motiverte konflikter om makt. Disse menneskene forstår ikke hvordan det er mulig at de blir påført denne smerten, og jeg må helhjertet si at det skjønner ikke jeg heller.

Ingenting rettferdiggjør drap på barn.

Religion, makt, penger, land- ingenting.
En mann som ble filmet hadde nettopp mistet hele familien sin, kona si, alle barna sine. Den smerten han opplevde var til å ta på, og jeg måtte sette på pause fordi det gjør så vondt å se på. Men jeg må fortsette å se, fortsette å vite. Jeg opplever en overveldende maktesløshet, men jeg kan ikke snu ryggen til bare fordi det er ubehagelig for meg å se på. Dette er ekte, det er ikke filmsminke og branneffekter. Det er barn med forbrente ansikter, gråtende mødre, fortvilte menn som løper gjennom gatene med livløse barn grå av aske. Jeg blir så sint, så fortvilet, så trist. Det er så blodig utrettferdig at jeg blir kvalm.
De klatrer rundt i ruinene av sine istykkerbombede hjem for å finne rester av eiendelene sine. Bildet av sin døde far, lillesøsters klær, andre ting, hva som helst. De blir stengt inne i sine egne hjem, uten tilgang på hjelp. Menn klatrer opp i brennende bygninger og forsøker iherdig å slukke brann uten utstyr, uten gassmasker, uten lange nok vannslanger, uten vann! Det er så vondt å se, og jeg blir helt kvalm at jeg bare sitter her.

Jeg føler at jeg må gjøre noe, men jeg vet ikke hva. Jeg kan ikke redde et eneste barn fra bomber med et blogginnlegg. Jeg kan ikke lege et eneste sår med min egen medlidenhet. Jeg kan ikke fjerne en mors smerte over å miste sitt barn med mine egne tårer. Det gjør så vondt, og jeg vet ikke hvor jeg skal plassere denne smerten. Jeg er ikke religiøs, men jeg ber for dere.

Må Gud være med dere alle sammen.