Har mye på hjertet om dagen. I noen særdeles interessante diskusjoner med min nye venn på UIO, har jeg virkelig fått luftet en del tanker om ting som har inspirert meg til å skrive. Men akk, det er så mye enklere å skrive på en blogg enn å skrive en akademisk oppgave. Så, i et desperat forsøk på å strukturere meg selv, så tenkte jeg at jeg kunne blow off some steam her først, for å se om det hjelper noe som helst. Pluss at dette er jo et interessant tema, som alle burde ha en viss interesse for.
Oppgaveteksten lyder noe sånn som at man skal velge et relevant myndighetsorgan(jeg har valgt politiet) og vise hvilke konsekvenser deres kontroll av en marginalisert gruppe, har for den marginaliserte gruppen(jeg har valgt narkom... Mennesker som helt eller delvis lever uten fast bopel og inntar relativt regelmessige doser av avhengighetsskapende stoffer som er blitt definert som ulovlige. Eller, for alle dere andre; narkomane).
Jeg sitter her en fredagskveld med alle mine helter samlet rundt meg; Høigård, Christie, Finstad, Flemming og Frantszen. Jeg har litt rødvin i et glass og jeg vil gjøre dette bra. Så. Kom gjerne med innspill! ;)
Rusavhengige(og da spesielt mennesker som bruker herion, som teksten hovedsakelig handler om) er en relativt liten gruppe sterkt stigmatiserte mennesker som lever blant oss i denne ubeskrivelige luksusen her oppe i nord. Mens vi hutrer og klager og drar på oss North Face jakka vår, slenger de aviser ut under en bro, legger seg ned og håper de ikke fryser ihjel i løpet av natten. I dette velbestående landet ,som drypper av oljepenger, gull og grønne skoger, finnes det en liten prosentandel som lever med en lidelse vi ikke klarer å forestille oss. En gang litt over midtveis på 1900- tallet samlet det seg en rekke sterke krefter som, etter mitt syn, gjorde en stor feil. Man innførte, sakte men sikkert, og etter press og inspirasjon fra resten av den vestlige verden, en stadig mer restriktiv narkotikapolitikk. Narkotika ble ansett som den største trusselen det moderne samfunn stod ovenfor. Lite visste de at en enda større trussel ville ubønnhørlig gjøre seg dominerende og enda farligere: kontrollen av narkotikaen(I beste Christie-stil, selvsagt). Med heroinens virkelige inntog på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet, utviklet det seg nærmest en moralsk panikk(med sterke forbehold rundt dette ordet), et grusomt, ubønnhørlig monster hadde inntatt vårt lille land. Ok, nok metaforer. Sakens kjerne er den at mennesker som bruker heroin, lever på utkanten av samfunnet. Ved å kriminalisere alle former for narkotika(bortsett fra de staten deler ut), gjorde vi en hel gruppe mennesker kriminelle. Det å bruke narkotika fikk de samme strafferammene, de høyeste strafferammene vi har, som det å utføre et drap hadde! I politidirektoratets skriv de senere årene kan man lese om en offensiv opptrapping av fokus på narkotikakriminalitet mot målet om et narkotikafritt samfunn. Aight, folks, sorry to breake it to you, men det kommer ikke til å skje. Mennesker har til all tid funnet noe å ruse seg på, og de kommer alltid til å gjøre det. Hva tror du seriøst skjer hvis beslaglegger 0,7 gram heroin og ilegger et forelgg til en rus(mis)bruker? "Å, faen, stemmer det, det er ulovlig. Jeg får raske sammen den kulturelle kapitalen jeg har, få meg en jobb, stifte familie og delta i historielaget." Nei. Mer økonomisk gjeld= mer vinningskriminalitet. Fratatt brukerdose= skaffe/krite ny brukerdose. Kontrollen genererer mer kriminalitet. Rett og slett.
Og, det verste er jo egentlig at mange av disse menneskene er veldig syke. De har infeksjoner, de har ubehandlede svulster, de er underernærte, de har hepatitt, de har koldbrann, de har hiv, de har virus, de har sår, de lider av ernæringsfeil, you name it. Det virker som det hersker en slags enighet om at de er skyld i det selv. At de får ha det så godt når de er så dumme at de driver med dop. Ok, så det er sånn det er i en velferdsstat? At hvis noen er skyld i noe, så har de ikke grunnleggende krav på nødvendig hjelp? Hvordan kan man da legitmere følgende, spør jeg uten å sette kolon. Hjerteinfarkt. Diabetes. Overvekt. Lungekreft. Kols. Skrumplever. Selvmordsforsøk. Alkoholforgiftning. Skader etter slosskamper. Knivstikk etter gjengopprør. Alvorlige skader etter promillekjøring. Brudd/skader etter basehopp eller fallskjermhopping. Brannskader etter uforsiktig bruk av stearinlys. HIV. Brukne bein. Drukningsulykker etter promillekjøring med båt. Nå kommer jeg ikke på noe som på noe som helst måte på en eller annen måte kan tilskrives en eller annen grad av ansvar til individet selv. Men ikke faen om man tenker at de ikke fortjener hjelp. Vi utfører aborter. Vi fjerner fett fra blodårer med råd om å endre kosthold. Vi fjerner svulster fra lunger med befaling om å kutte ut røykingen. Vi lapper sammen unge gutter etter fylleslagsmål. Vi transplanterer levre, vi syr kuttsår og vi slanker folk i hopetall. Alle mener jo at dette er grunnleggende helseoppfølging, noe man har krav på når man har betalt skatt. Kan man ikke finne selvforskyldte handlinger bak alle disse lidelsene, i alle fall til en viss grad? Bare et tankekors. Nå har jeg forskjøvet meg helt fra den tilnærmingen jeg kommer til å bruke i oppgaven min, så jeg gir meg like godt her. Spørs om jeg får til noe mer i dag uansett. Men det er et viktig tema, det omhandler mange av våre, dette er våre mennesker som lider. Det er ikke en egen utgruppe med mennesker som ikke hører noe sted til.
De hører til her, hos oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar