Lillebroren min.

Jeg har to fantastiske småbrødre. Eller, de er jo ikke små lenger, men for meg vil de alltid være småbrødre. Store lillebror og lille lillebror. Mye av samværet jeg husker fra da begge de små lillebrødrene var små var å skille den største lillebroren fra den minste lillebroren. Den største lillebroren ville ha oppmerksomhet, han ville lage trøbbel, han synes det var morsomt med liv rundt seg, gjerne på bekostning av de rundt seg. De rundt han var ofte meg og den minste lillebroren, og vi syntes ikke alltid det var like morsomt med liv rundt oss. Den største lillebroren min er veldig ulike meg og den yngste lillebroren min. Han er helt blendende kjekk, han er hysterisk morsom, han er sjarmerende, han er bekymringsfri, han er dominerende, han er utadvendt, han er populær, han er rett og slett dritkul, men også krevende, kverulerende, usakelig, egosentrisk og treffsikker. Jeg er sånn midt-i-mellom barn, selv om jeg eldst. Jeg er litt og det og litt av det. Jeg kan støtte den ene og den andre siden, jeg kan holde med den ene og den andre, jeg kan skifte holdning etter hvem jeg snakker med, jeg kan like både de som er like og de som er ulike meg. Jeg kan være utadvendt, innadvendt, morsom, tilbaketrukket og kjedelig, sjarmerende og likegyldig, smart og stokk dum. Min identitet befinner seg akkurat der. Jeg er en god blanding av min far og min mor, min eldste lillebor og min yngste lillebor. Jeg liker å være i midten av ting, jeg liker å være diplomatisk, jeg liker å se ting fra flere sider og jeg liker å være harmonisk. Skape fred. Kanskje fordi jeg er vekt. Kanskje fordi jeg er kvinne/jente. Kanskje bare fordi jeg er meg. Men det var ikke meg jeg ville fortelle om, det var min lillebror. Min minste lillebror. Når han ble født var jeg litt for stor til å få en lekekompis, og litt for ung til å ta vare på han. Han ble en sånn liten atpåklatt, som jeg ikk helt visste hva jeg skulle gjøre med. Jeg koste han, jeg prøvde å passe på han, jeg var for stor til å irritere meg over han(eller han var for liten). Han bare var der, han var der som verdens søteste og snilleste lille menneskevesen som noensinne har vært her på jorden. Også vokste han til, i rykk og napp, med en helt annen kroppsbygning enn meg. Jeg er lav og butt, haha, er butt et ord? Jeg er i hvert fall en kurvete liten sak, med skjeve øyne og skjev nese. Min yngste lillebror er høy og tynn og (sorry for å si det) men litt hengslete. Han er vakker som få, men han er en spesiell kar. Også, rett foran øynene på meg, mens jeg var for opptatt med mitt, så vokste han frem. Han begynte å bli frekk i kjeften sin, han kverulerte, han argumenterte dritten ut av meg, han tok meg på alt jeg sa, han innhentet informasjon fra øst og vest, han ble rett og slett den skarpeste lille jævelen i familien vår(etter pappa, selvsagt). Også plutselig ble han 15. Allerede var han vel befart i heftige debatter på internett om Israel og Palestina konflikten, om jøder og muslimer, om kvinner og menn, han visste litt og mye om alt. Forumet han diskuterte på derimot, var familien sterk mostander av(meg inkludert). Ikke diskuter politikk på Facebook,sa vi, det kommer ikke noe godt ut av det. Så han meldte seg inn i et politisk ungdomsparti, skulle på leir og alt mulig. På bursdagen hans, 10. juli, snakket vi om det, hvor fint det ville bli, og hvor godt han ville ha av å diskutere med verdige motstandere. Litt senere i juli, står jeg på jobb. Det er en fredag, jeg skal møte en venninne etter jobb, og det er bare et par timer til stengetid. Plutselig får vi meldinger på mobilen(som vi selvfølgelig ikke har bak disken) på at det har vært en eller annen form for eksplosjon. Et bombeangrep? Det kan ikke stemme. De neste timene følger vi live-oppdatering fra vg.no, og oppdaterer nesten samtlige kunder. Alle slags tanker farer gjennom hodet mitt, er dette en terroraksjon fra en ukjent fundamentalistisk muslimsk gruppering? Kommer det flere bomber? Er Majorstuen et treffende terrormål? Hva faen skjer? Lillebroren min ringer meg fra sommerleiren sin og spør om alt er i orden. "Ikke tenkt på meg, lille mann, her er alt fint. Bare kos deg du. Jeg elsker deg". Like før vi skal stenge, ser vi overskriftene byttes ut. MELDER OM SKYTING PÅ UTØYA. Utøya, tenker jeg, hvor faen er det? I nærheten av Ulvøya? Har noen trukket forhastede konklusjoner, slik jeg selv gjorde, og gått løs på et hevntokt? Det er ikke før ti minutter, eller et kvarter senere, jeg leser en av brødtekstene: AUF's sommerleir på Utøya. AUF. Sommerleir. Lillebror. Jeg husker bare jeg huket meg ned, og gråt. Panisk ringte jeg mamma, som ikke hadde noe som helst relevant informasjon. Alt etter dette er et eneste stort virrvarr. Jeg husker jeg ble besettende opptatt av å på en høflig måte avslå avtalen jeg hadde. Jeg ble helt hysterisk av tanken på at den ene venninnen jeg skulle møte i mellomtiden måtte vente på meg. Til slutt ringte jeg kjæresten min, og ba han komme og måte meg. Turen hjem fra jobb husker jeg bare i sakte film. Du vet de filmene hvor det har vært dommedag, og en og annen stakkar leter panisk etter overlevende? Gråtende, men du hører ikke lyden. Sakte film. Verden stopper opp, hvor var alle menneskene? Jeg satt meg i vinduskarmen, tente en røyk(noe jeg veldig sjeldent gjør) og tok meg et glass rødvin. Kjæresten min satt konstant på telefonene med det ene og andre politidistriktet, prøvde å få tak i noe som helst informasjon. Venninnen min sa hun var på vei opp til meg. Mamma ringte meg og fortalte at lederen for gruppen til lillebroren min hadde sendt henne en melding hvor det stod noe slik som: "Jeg har ikke oversikt over noen. Jeg håper han er en av de som har klart å svømme over til land". Det ringer på døren, venninnen min løper opp trappen, og så vidt jeg kan huske skriker jeg: HAN KAN IKKE SVØMME! Som i en tåke går tiden, en time er en evighet, før lillebroren min ringer meg. "Jeg lever!" roper han inn i telefonen. Jeg faller ned i knestående, prøver å være sterk, men stemmen min brister. "Jeg elsker deg", sier jeg. Vi legger på, og jeg fylles med en takknemmelighet som jeg ikke engang vil prøve å beskrive. Han lever. Min vakre, smarte, pinglete, snille, innsiktsfulle lillebror lever, og det er det eneste som betyr noe. Matt av engstelse og rødvin legger jeg meg, og våkner opp til et helt forferdig tall på TV2- nyhetene. Over 80 drept, sa de. Så fort jeg klarte å samle meg, dro jeg til hjembyen min, hjem til mamma og lillebror, hvor pappa var, pappa'n min, redd og utmattet, men alltid rolig og rasjonell. Jeg og mamma gråt, pappa så fremover, snakket om brorskap og samhold, snakket om gjerningsmannens motiver og sinnstilstand. Jeg husker lite av de dagene der. Jeg husker AUF'ere med opprevne skjorter og tårevåte kinn. Jeg husker en 16 år gammel jente som mistet mamma'n sin. Jeg husker de to som fortalte om gjemmestedet deres, som min lillebror hadde delt med dem. Jeg husker de tingene broren min fortalte meg, hva han så. Og jeg husker samholdet. Jeg husker kjærligheten. Jeg tror mange husker akkurat dette, men jeg vil hevde at jeg var en av de som fikk se det rått og ubearbeidet og heftig. Jeg så AUF'erne stå samlet i en ring, fortsatt uvitende om hvem som levde og hvem som var døde, og de sang. De sang; kringsatt av fiender, gå inn i din tid. Under en blodig storm, vi deg til strid. Kanskje du spør i angst, udekket, åpen. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd. For all for fremtids skyld; søk det og dyrk det. Dø om du må, men øk det og styrk det. Det å ta en del i det sjokket og den sorgen, preget meg i lang tid etterpå. Jeg fikk min lillebror tilbake, jeg var takknemmlig og heldig, jeg følte meg velsignet av en kraft fra oven. Også stod jeg der, med alle disse unge, vakre, flinke, engasjerte menneskene som ikke fikk tilbake sine.