torsdag 8. mars 2012

Alle kvinners dag

Tenkte jeg ville skrive noen ord om kvinner i dag, siden det tross alt passer seg ganske så godt nettopp i dag. For det første vil jeg si at det er godt at vi kvinner har så mange flere friheter i dag enn vi hadde for bare 50 år siden. Her i Norge er vi prinsipielt likestilt med menn, selvom mange vil mene at det fortsatt hersker store ulikheter blant menn og kvinner i for eksempel lønn. Dette er faktiske forskjeller som kan observeres, selv når man kontrollerer for utdanning, alder og andre relevante variabler. Holdninger tar lang tid å endre, og jeg er veldig sikker på at mange fortsatt vurderer kvinner som mindre kompetente enn menn, til og med kvinner selv. Kvinner og menn er ulike, det er ikke tvil om det, men mer relevant enn størrelse på hjernemasse og muskelbygging er de kjønnsrollene vi vokser inn i. Vi har alle en eller annen forestilling om hva det er å være en god kvinne og en bra mann, og vi er selv våre verste kritikere. Vi har kommet langt her, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Et meget omstridt tema de siste årene har vært bruk av hijab, for eksempel. På den ene siden finner vi en gruppe mennesker som hardnakket mener at dette utelukkende er undertrykkende og kvinnefiendtlig, på den andre siden finner vi meninger som støtter opp under religionsfrihet og selvbestemt påkledning. Det er en kjensgjerning at mange kvinner i verden fortsatt lever under konstant og sterk undertrykking. Det er ikke engang noe å sette spørsmålstegn ved. Det som er interessant er hvor raskt enkelte velger å sette likhetstegn mellom for eksempel hijab og undertrykkelse, uten at vi får en mer nyansert debatt rundt temaet. Med nyansert mener jeg selvsagt hva kvinner som bruker hijab selv har å si om saken. Enkelte kvinner har stått frem, og lidenskapelig delt sine negative erfaringer med en patriarkatisk familiestruktur, fravær av muligheter og tvang. Ikke like tydelig kommer de stemmene frem som ikke har et problemfylt forhold til hijab, men som bruker dette av kjærlighet til sin gud, tradisjoner og kjønnsroller om hva som er en bra kvinne. Hvem er vi til å si at noe er en bra kvinne noe mer enn noe annet? Er det bedre å være en hardtarbeidende karrierekvinne med høy lønn og lederstilling enn å være en hjemmeværende eller deltidsjobbende religiøs mor med ansvar for sine barn? Er det mindre kvinnelig å gå med hijab? Disse tingene varierer så utrolig mye historisk og kulturelt at det forteller oss en ting: ingenting er naturgitt riktig eller galt. Det som er riktig og galt er det vi selv kaller for riktig og galt, og det er derfor det blir så opphetede debatter og diskusjoner når vi ser på en sak med flere helt forskjellige briller. Hvis vi sier at kvinner ikke kan kle seg slik de vil, enten det gjelder å gå med hijab, gå uten bh, gå i saggebukser, bruke svarte klær, gå i miniskjørt, gjennomsiktige topper, rosa fra topp til tå eller bare utvaskede jeans med en t-skjorte, så har vi vel egentlig ikke kommet så mye lenger? Klær og klesplagg er en del av vår identitet, enten vi vil det eller ikke. Vi kler oss på en måte som sier noe om hvem vi vil vise til verden, selv de som ikke legger så mye tanke i hva de går kledd i, forteller noe om seg selv på denne måten. Jeg er ikke for et Taliban-regime som gjemmer kvinner vekk fra verden og nekter dem grunnleggende rettigheter. Jeg synes det er viktig å ikke legge lokk på deler av ulike kultuerer som opptrer kvinnefiendtlige. Jeg synes vi skal sette fokus på kvinnemishandling. Det er ikke mange årene siden dette ble definert som "husbråk". Et privat anliggende. Det er det vel også til en viss grad, men det vi setter på dagsorden sier noe om hva vi synes er rett og galt. Men det er imot er at vi velger å kalle noe undertrykking eller nedverdigende uten å høre på de det gjelder. Vi kvinner må fremme hverandre, vi må heie på hverandre, og vi må styrke hverandre. Vi kan ikke synes synd på kvinner som går med hijab, og kvinner som går med hijab kan ikke se ned på oss som ikke dekker til håret. Det er ikke vanskligere enn det. Polarisering fører til fremmedfrykt- fra begge og alle sider- og det styrker i hvert fall ikke fellesskap og tilhørighet. Hvis vi vil leve i et samfunn hvor alle er like verdifulle, så må vi begynne med å anerkjenne alle som like verdifulle, enten de går lettkledt, om de er ikledd niqab, om de går kledd i typiske "gutteklær", eller om de føler motene slavisk. Det vi går kledt i sier noe om hvem vi velger å presentere oss som, men det sier ikke en dritt om hvem vi er. Vi har så mange kategorier og båser vi liker å sette hverandre i, og dette styrer oss i så mye større grad enn vi er klar over. Vi må slutte å dømme hverandre, baksnakke hverandre, kalle hverandre nedsettende ting, mistro hverandre, såre hverandre og behandle hverandre dårlig. Jeg liker den barnslige og søte tilnærmingen: Kan vi ikke alle bare være venner? Hvis vi vil ha et land hvor alle føler en viss tilhørighet til, så må vi vel klare å lage litt plass til mennesker som tenker forskjellig enn oss selv? Vi blir mer og mer et hetrogent folk, med masse ulike meninger, smaker, preferanser, drømmer, identiteter, forbilder, trostilhørigheter og holdninger. Ingen er like uansett, og vi burde hedre den muligheten vi har til å leve side om side i et bittelite land i utkanten av verden. Opp igjennom historien har vi sett at det er vanskelig for mennesker å leve side om side med mennesker med andre meninger, og spesielt gjelder dette religion. Det har ført til mange grusomme konsekvenser. Det førte til en brutal og blodig kristning av Norge på 1000-tallet. Det første til henrettelse av mangfoldige protestanter. Det første til korstogene mot Jerusalem, med mange blodige slag. Det førte til såkalt heksebrenning av uskyldige kvinner. Det førte til systematisk utrydding av indianere i nord- og søramerika, og en brutal nedslakting av innfødte i Australia. Det har ført til Holocaust, etnisk rensning i Bosnia, brutale nedslaktninger i Rwanda, langvarige og voldsomme motsetninger og krigføring i Kurdistan og Israel/Palestina. Det førte til drapet på Benjamin Hermansen. Det førte til terrorangrepene på Twin Towers 11. september. Det førte til de uforståelige og sjokkerende handlingene i Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli. Jeg kunne fortsatt i en evighet. Med et utvidet historiekunnskap kunne jeg sikkert skrevet en bok om dette. Mennesker med ulik trosoppfatning, kulturell bakgrunn og holdning til verden har dårlige referenser når det gjelder å leve fredelig side om side. Er ikke vi bedre enn dette i Norge i 2012? Kan ikke vi vise verden at det nytter, at vi kan stå sammen, kvinner og menn, barn og eldre, solidarisk og sammensveiset? Det høres sikkert naivt ut, jeg er klar over det, men vi trenger ikke å redde hele verden på en dag. Vi får ta en dag av gangen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar