søndag 6. september 2015

Å redde et menneske, er å redde hele menneskeheten.



Debatten rundt den verste flyktningkrisen vi har sett siden andre verdenskrig raser daglig i media. I form av artikler, grupper, debatter, kommentarer, arrangementer og delinger.

Det er mye bra folk her i landet. Det er mye bra ting som skjer, sterke og gode krefter som får lov til å styre Norges håndtering av denne ubegripelige katastrofen på en noenlunde akseptabel måte. Dette er ekte grasrotengasjement, som kommer nedenfra, fra enkeltmenneskers bekymringer, engasjement, nedpakkede vinterklær, kasserte barneleker, sparepenger, medmenneskelighet, ønske og vilje om å hjelpe, om å endre verden til et litt bedre sted. Folk står timevis i kø for å levere klær, leker, hygiene- og sanitetsprodukter, hjemmelaget mat, klemmer og støtteerklæringer. Folk donerer penger, reiser frivillig ned til de greske øyene og arrangerer kronerulling og støtteaksjoner. Det er mye godt i omløp og dagen og det er godt å se, viktig å ta vare på og viktig å løfte frem. Takk til alle dere som gir meg troen tilbake på mennesket, på nordmenn og på enkeltmenneskets mulighet til å bidra. 

I kjølvannet av gode ting som skjer, dukker det i midlertidig opp en del stemmer som ikke gir meg noen grunn til å takke. Det er redde og selvsentrerte uvitende mennesker, som ikke kan dy seg ved en hver mulighet til forgifte gode hensikter og iverksatte tiltak. For eksempel Petter Stordalen. Man kan si hva man vil om han, men nå har han altså donert det jeg mener å huske var 2 millioner, samt at han på kort sikt har åpnet for at 50 asylsøkere kunne bo på hotellet hans til de kunne bli registrert hos politiets utlendingsenhet. UDI har oppfordret til å avdekke bygninger som kan være gode nok til å fungere som provisorisk oppholdssted for mennesker i nød, og Petter Stordalen kom med et motsvar. Det er ikke så mange, men det betyr mye for 50 mennesker som har vært på flukt, som har sovet på bakken, i frykt, våte, såre i bena, som har gått, løpt, sittet sammenklemt, mistet familiemedlemmer, hjemmene sine, landet sitt, blakke, redde og usikre på hva morgendagen vil bringe. De kan få en varm seng, og frokost i morgen tidlig. Mange ser ut til å mene at dette er et PR- stunt, og at Stordalen kommer til å tjene penger på en kostpris på 650,- natta, en regning det er uavklart, men sannsynlig at skattebetalerne må betale. 

Også slår det meg da, at det blir jo gærent uansett hva man gjør. 

Her står vi ovenfor en helt ekstraordinær krise, og vi er tvunget til å sette i gang ekstraordinære tiltak, alle kluter til, man tager hva man haver. Dette gir i alle fall noen mennesker muligheter til å sove godt en natt, og ferden deres er langt fra over. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvor mye creds Stordalen får. Hvor store egoistiske baktanker som lå bak det. Om han gjør det for å skape blest rundt seg selv og sitt konsept, eller om han tjener penger på det. Det har ikke noe å si. Det blir uvesentlig, det blir for dumt å bruke energi på. Jeg er sikker på at om alle de som brukte tid, energi og strøm på å sitte å kommentere disse tingene hadde gjort noe konstruktivt, ville det vært merkbart. I stedet for å bruke fire minutter på å skrive en kommentar om hvor stormannsgal Stordalen er kan man sende en sms til Røde kors med «flukt» til 2272 og gi 200 kroner. 

Også er det jo denne evinnelige messingen om at vi skal hjelpe folk «der de er». Der de kommer fra er hjemmene deres bombet i stykker, SELV OM de har levd tre år i eksil i Tyrkia eller flyktningleirer i landene rundt som Libanon, Jordan, Irak, Egypt og Tyrkia har tatt imot 95% av de 4 millioner menneskene som har flyktet over grensen, samtidig som det fortsatt er 7,6 millioner internt fordrevne (kilder fra Amnesty, som man også kan støtte ved å bli medlem; https://www.amnesty.no/st%C3%B8tt-oss/bli-medlem). 

Vel, da sier jeg som kjent, «DE ER HER». 

De drukner ved Europas dørterskel, de tåregasses og sliter seg gjennom piggtrådgjerder og høye murer for å komme gjennom til Schengen-land, de sitter på busser og tog, de smugles bak i lastebiler, de GÅR til Norge. De ligger på benker nede på Tøyen, de er på overfylte mottak, de er her blant oss. Så da er det jo bare å brette opp ermene og hjelpe dem der de er da. 

Også kommer frykten for å miste det vi har. Det er ikke måte på alle som er i akutt nødhjelp her i landet når vi plutselig må hjelpe så mange andre i en så ufattelig stor humanitær krise som det vi står ovenfor nå. Vi har fattige barn, eldre og narkomane. Det er viktig å sette fokus på barnefattigdom og lavinntektsfamilier. Det er viktig å bevare eldres verdighet og jeg synes den mislykkede forbudslinjen hva gjelder ruspolitikken sine konsekvenser taler for seg selv, for ja, vi har rusmisbrukere som lever her i landet i fullstendige uverdige forhold. Det settes årlig av penger til disse formålene. Det er ingen som tar fra disse pengene for å hjelpe flyktningene.

Du kan gjøre masse her, du kan la være å gi barna dine telefoner til en verdi av 6000 kroner for å minske forskjellene mellom barn som uansett ikke bryr seg om materielle gode før foreldrene implementerer dette som en verdi. Du kan arrangere bursdager for barnet ditt som ikke koster flesk, og som åpner for at alle kan komme. Du kan gi bort noen av de hundrevis av lekene barna dine får, forutsatt at det er i god stand og fortsatt kan brukes av andre barn. Du kan gi bort pent brukte barneklær og du kan låne bort hytta di til en fattig barnefamilie. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Når det gjelder eldreomsorgen er det også mye du kan gjøre. Du kan besøke mormoren din som ligger på sykehjem, så hun slipper å ligge der alene. Shit, du kan til og med la henne flytte inn i den ubrukte kjellerstuen din og ta vare på henne selv, med hjelp av kommunale tjenester. Du kan melde deg som frivillig for å besøke sykehjem, du kan bli besøksvenn og du kan handle for den gamle damen i nabohuset, du kan hjelpe henne med å luke i hagen og vaske gulvet slik at hun kanskje kan få bo hjemme litt lenger og klare seg på egen hånd. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Hva gjelder rusmisbruk og mennesker som sover ute, så er det lovfestet i lov om sosiale tjenester at alle skal få nødhjelp til mat og akutt husly. Altså, at du ikke må sove ute på gata. Mange er ikke fornøyde med forholdene på hospits, og det kan jo være forståelig, og det kan være vanskelig å forholde seg til et hjelpeapparat dersom man er veldig ruset, har store abstinenser og kun klarer å fokusere på å skaffe neste skudd. Da blir det fort at mange velger å holde seg utenfor hjelpeapparatet til det er høyst nødvendig. Men vi skal selvfølgelig ikke ta penger fra rusomsorgen for å hjelpe flyktningene. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Vi må ikke hjelpe våre egne før vi hjelper andre. Vi må hjelpe de som trenger det mest der og da, samtidig som vi må fortsette å hjelpe de som trenger det her i landet. Det er blant annet derfor det settes av over 300 milliarder kroner årlig som forvaltes av arbeids- og velferdsetaten.
 Det fremstår altså som at vi er redde for at vi ikke har råd til det her. Eller plass? I Norge har vi 13,26 innbyggere per km². I Libanon har de 396,66 innbyggere per km², og det er vesentlig fler flyktninger der. Vi har masse plass, vi er bare 5 millioner innbyggere, kun en million fler enn de som har flyktet over grensene fra Syria. Når det gjelder økonomi er det vel få andre land i verden som har så gode forutsetninger for å ta imot og integrere flyktninger her?

 Flyktninger er ikke bare en gigantisk utgiftspost, skjønner dere, de er mennesker. For det første er de mennesker som helt uten å bidra med et rødt øre til samfunnet i form av skatteinntekter har en ukrenkelig og absolutt verdi i kraft av å bare være et menneske. For det andre er det mennesker som ønsker å skape et godt liv til seg selv og sine familier, til å jobbe, til å ha barna sine i skole, til å ta utdannelse, jobbe frivillig, bidra i borettslag, ha leksegrupper for barn og bake søtsaker til skoletilstelninger. Det er hinsides all fornuft å tenke at folk har et ønske om å rive opp sine barns røtter, hjem og kultur for å flytte til et av de mest forfrosne landene i verden for å bli sosialhjelpsmottakere. Det er ikke så fett betalt som dere skal ha det til. Det er behovsprøvd, det er kortsiktig inntektssikring og det skal kun dekke det mest nødvendige. Andre rettigheter i folketrygden kommer med botid og rettigheter fra egen inntekt, på lik linje som alle andre som skatter og er medlemmer i folketrygden. 

Og jeg leser kommentarer som snakker om lykkejegere, terrorister og velferdsturisme. Hva er en lykkejeger? Er det et menneske som gjør sitt ytterste for å skape et godt liv til seg og sin familie? Er ikke "lykkejegerne" likefullt mennesker på flukt fra korrupsjon, vold og økonomisk krise, analfabetisme, dårlig infrastruktur og et mangelfullt helsevesen? Vi skal være så snille og varme, men da skal flyktningene være "riktige" flyktninger. De skal helst kunne engelsk, ha høy utdannelse, være orientert mot de vestlige styresettene og de skal være ydmyke, medgjørlige, takknemlige, ryddige og ikke presse seg så jævlig over piggtrådgjerdene eller på de fulle togene (repost). 

Lille Aylan som fikk bildet sitt publisert i hele verdenspressen, flyktet fra Syria og bodde i Tyrkia i tre år før familien flyktet videre. Denne familien er det flere som har sett seg gode nok til å hevde at hadde det bra nok i Tyrkia, men bare ville ha det enda bedre. Hva vet dere om andres liv? Hva vet dere om å være flyktning i Tyrkia sammen med millioner av andre? Hva vet dere om hva Tyrkia har klart å gjøre for å gi syrerne et verdig liv mens krigen fortsatt sliter i stykker landet deres? Skam dere.

Det står i Koranen at å redde et menneske er ansett som å redde hele menneskeheten (5:32). Vi klarte ikke å redde lille Aylan, men kanskje vi kan klare å redde en annen liten tre-åring og derved redde hele menneskeheten?

fredag 3. juli 2015

Vi kan ikke være verdens sosialkontor.



Leser jeg ofte. I dag har Anundsen foreslått at asylsøkere uten åpenbare grunner for å søke asyl, skal settes i fengsel til søknaden deres er hurtigbehandlet innen få døgn. Mange reagerer selvsagt på dette. Å sette noen i fengsel uten dom er i strid med menneskerettighetene. Et annet område Norge har fått dask på lanken for er utstrakt bruk av isolat under varetektsfengsling. Kanskje vi kan kombinere dette? Sette asylsøkere rett i isolat, helt til vi er helt sikre på at vi får sendt dem så langt tilbake vi bare får til? Vi trenger vel ikke å bry oss om menneskerettighetene, fordi vi er så snille og gir så mye økonomiske bistand til nærområdene i konflikt- og krigssoner.

Ja, Norge er flinke til å bidra stort innen humanitært arbeid. Og det skulle faen meg bare mangle. Det jeg reagerer på, er hvordan folk resolutt reagerer med sinne og egoisme. Jeg leser kommentarfelt på Facebook, og blir trist over at mannen i gata mener det han mener. Folk som er spredd rundt i dette lille landet vårt, med ulike bakgrunner, familier og jobber, besitter det jeg oppfatter som en dyp menneskeforakt. Vi skal ikke måtte dele alt vi har, vi må stenge, vi må passe på oss selv, vi må gi fattige mennesker i Norge bedre vilkår før vi kan hjelpe andre, vi kan ikke bare gi og gi og gi. 

Det jeg har lyst til å si, en jeg har lyst til å sitere, er rett og slett Don Martin. Han sier i en av låtene sine at «du kan’ke eie olje, du kan’ke eie snø». Vårt lille land fikk kontroll over en rikdom som gjorde det mulig for oss å bygge opp en solid velferdsstat. Verdiskapning har i ettertid selvsagt dreid seg om mer enn dette, blant annet at vi har hatt høy yrkesdeltakelse blant kvinner. Men denne oljen, denne enorme rikdommen vi har vært velsignet med, er den egentlig vår noe mer enn noen andres? Kan vi argumentere for at vi ikke skal dele med andre mennesker, mennesker i nød, fordi vi ikke vil bruke opp pengene våre? Penger som i stor grad stammer fra noe som ingen kan eie. Jeg synes det er absurd. Jeg synes vi skal ta oss en god titt i speilet, før vi slenger med leppa om asylbarn, asylsøkere som drukner i Middelhavet, flyktninger fra Syria og mennesker, som helt uten «god» grunn søker et bedre liv i en annen del av verden. 

Det er grenser for hva alle kan gjøre. Det er klart. Det handler om konkrete ressurser og utgifter. Det er viktig at man har et globalt samarbeid, slik at alle land kan bidra forholdsmessig med det de kan. Det er vår fordømte plikt som mennesker! Vi lever alt for langt fra en hverdag som er preget av konflikt, opprørere, voldtekter, selvmordsbombere, hungersnød, spedbarnsdødelighet, helsefarlige sanitære forhold, sykdommer, menneskehandel, utpressing og flyktningeleirer til at vi klarer å ta det innover oss. Det blir så ekkelt navlebeskuende at jeg blir kvalm. Jeg håper, og tror, at vår generasjon og neste tenker annerledes. Ser verden på en annen måte. Tenker på verden som et felles globalt prosjekt. 

Fordi vi er ikke norske. Asylsøkerne er ikke syriske. Tiggerne er ikke rumenere. Vi er alle bare verdensborgere.

onsdag 15. januar 2014

Kjærlighet volum 2

Kjærlighet ser ikke ut som de bildene man ser på en blogg, med rosa og dusgrønne ballonger og tyllskjørt og cupcakes. Kjærlighet ser ikke ut som bildene fra we heart it, med to perfekte mennesker med bed-head og jeans i svart hvitt. Kjærligheten ser ikke ut som to som kysser foran Eiffeltårnet eller de som deler en espresso på en fortauskafe. Kjærligheten ser ut som en krøllete avis. Som en uttørket bekk. Som en regntung dag. Som et nedbrent stearinlys. Som en halvspist sjokolade. Som en sko med hull i. Kjærligheten ser ut som et barn med is rundt munnen. En due som halter. En tigger med koppen sin.

Kjærligheten lukter ikke nystekte vafler med bringebærsyltetøy. Den lukter ikke slik som det gjør i et bakeri. Det lukter ikke nyvasket gulv eller rent sengetøy. Kjærligheten lukter ikke markjordbær på en snor eller som en rose. Kjærligheten lukter som en utvasket t-skjorte. Kjærligheten lukter frisk svette. Kjærligheten lukter hodebunn og vått gress. Kjærligheten lukter det i kjøleskapet man ikke vet hva lukter. Kjærligheten lukter kakaosnerk og rosmarin.

Kjærligheten kjennes ikke ut som en fjær som berører armen din lett. Kjærligheten kjennes ikke ut som tusen sommerfugler som eksploderer i magen. Kjærligheten kjennes ikke ut som å kose med en sky. Kjærligheten kjennes ikke ut som et varmt pledd rundt deg hele natten. Nei, kjærligheten kjennes som om du holder en gresshoppe i en lukket hånd. Kjærligheten kjennes ut som når du har sovnet på en skinnsofa. Kjærligheten kjennes ut som skinnet på en slange. Kjærligheten kjennes ut som å bade i iskaldt vann.

Å være forelsket er ikke å sveve på en sky. Å være forelsket er å være besatt. Det er å være forvirret, usikker, dum, naiv, sjalu, forlegen, klossete og redd.

Kjærligheten er perfekt feilbarlighet. Det er å se det vakre der ingen andre ser det. Det er å frydes over den minste ting den utvalgte sier. Det er å dagdrømme, å skrible navnet deres i en kladdebok. Det er å ramle, snuble, stotre og å kaste seg ut for et stup på en og samme tid. Det er som å være i en tørketrommel eller en stappfull buss. Det er å legge hodet mot en skulder og vite at akkurat det er det eneste stedet i verden du skal være akkurat nå.

mandag 20. mai 2013

Prostitusjon

Med bakgrunn i "Frøken X", aka Hege Grostad, har det igjen hersket en debatt om prostitusjon og sexlovgivningen som ble innført i 2009. Dette er et tabubelagt tema som hvor det forståelig nok innblandes en del følelser, og det blir vanskelig å føre en debatt uten at underliggende verdisett, personlige meninger og moral lekker ut av teksten som vann fra en sil. Jeg mener personlig at dette nødvendigvis ikke representerer et stort problem, men det er vitkig å balansere dette med fakta, edrulige fremstillinger og faglig forankret teori. Men, problemet er jo bare i hvor stor grad man kan vektlegge fakta, teori og empiri når det gjelder et tema som for mange er så personlig og sårt? Når man i enhver argumentajson kan avslutte med "hva hvis din datter solgte kroppen sin?" eler "hva hvis din onkel var fysisk eller psykisk handicappet og ønsket seg nærhet og seksuell tilfredsstillelse?".

Noen temaer er vanskelig å diskutere, fordi de per se er spekket med personlige preferanser, tidligere erfaringer, etiske utfordinger og moral. Hvis man rent objektivt skal fremstille prostitusjon som en økonomisk transaksjon mellom to rasjonelle individer i et fritt marked, fremstår sexkjøpsloven som en kontroll, en innskrenking av personlig frihet og en uhensiktsmessig  regulering av en vare det finnes stor etterspørsel etter. På den andre siden vil man fort kunne ende opp med nærmest senitmental utgreiing om behovet for å beskytte de svakeste og lære moral til den yngre garde. Det finnes gode argumenter på begge sider. Det er det som gjør at det ikke overraskende blir verdisett som tilslutt inntrer og får hardtslående virkning. Det koker ned til: hva slags samfunn ønsker vi å leve i? Hva slags verdier ønsker vi at vårt samfunn skal videreformidle til sine borgere og spesielt til sine barn? Dette kan kritisers og kalles moralisme, men jeg mener at alt veldig mye av samfunnet er bygget opp nettopp på dette prinsippet: hva slags samfunn ønsker vi å leve i?

Vi har satt ganske klare grenser for hva vi ønsker å tolerere, og hva vi ikke kan tolerere. Mange av disse grensene springer ut av forholdsvis universelle leveregler som synes vedtatt av de fleste nasjoner, du skal ikke drepe, du skal ikke stjele(eller for såvidt begjære) din nestes eiendom og du skal i de fleste situasjoner ikke påføre andre uregelrett skade på legme og sjel. Ettersom historien utfoldes seg og sneglet seg fremover, fant vi mange områder vi også måtte kontrollere og regulere. Blant annet hadde kirkens rolle i den vestlige verden en avgjørende påvirkning på forståelse av seksuell aktivitet, og hvordan denne skulle kontrolleres og temmes. Vi formulerte regler for krig, tyveri, hærverk, rusinntak, seksuell atferd, slavedrift, personlig eiendom, salg og kjøp av varer og tjenester, nasjoners suverenitet og personlige friheter og rettigheter. I Norge endte vi opp med et sosialdemokrati med en sterk velferdsstat, like rettigheter for kvinner og menn, stor personlig frihet og en varierende grad av solidaritet og likeverd. Men enkelte ting, som sex og rus, har vi ikke klart å kontrollere slik vi ønsker, og dette fører oss til der vi er.

"Prostitusjon er verdens eldste yrke" hører jeg ofte. Akkurat som at det i seg selv har noe å si. Drap er verdens eldste form for hevn, tyveri er verdens eldste måte å skaffe mat, voldtekt er verdens eldste maktovergrep, sult er verdens eldste dødsårsak. Det at noe har blitt gjort i mange år, rettferdiggjør det ikke. På den annen side klargjør det en litt mer sentral del av problemstillingen: vi mennesker har alltid gjort mye dumt, vondt, ondt, farlig, selvdestruktivt og hensynsløst. På et visst punkt må vi komme sammen rundt et bord og diskutere oss frem til hvilke av disse tingene vi kan se gjennom fingrene med, og hvilke av disse tingene som samfunn har et ansvar å slå ned på. Her er fakta, forskning, teori, empiri, nøytral argumentasjon og objektivtet sentrale og viktige verdier. Men det kommer til et visst punkt hvor man kan slå hverandre ihjel med like klare, tydelige og gode argumenter, også ender man egentlig opp på scratch, etter at man har fått frem alle stemmer(men ofte ikke den det aktuelle gjelder). Skal det aldri være greit å lytte til den stemmen inni oss som sier "men er dette riktig? Føles ikke dette feil? Gir ikke dette en litt bitter smak i munnen? Vil vi dette for barna våre?"

Nei, det skal jo ikke det.

Det kan jo ikke det, fordi hva for et demokrati bygger lovgivning på samvittigheten og følelsesladde verdivurderinger? Vi har jo i fellesskap kommet frem til at vi ikke ønsker dette, vi ønsker ikke religiøse eller totalitære systemer som bygger på en manns teori eller ønsker for et samfunn. Problemet er bare at vi står igjen med en del såre temaer som er knyttet til å så mange andre ting i oss enn kun fakta, observasjoner, tall og statistikker. Man kan ikke måle menneskeverd, og tilslutt må man sette ned foten og si: vi prøver dette, dette føles riktig, et slikt samfunn vil vi ha. Det er det man har gjort med sexkjøploven. Man har sagt at i mangel av noen andre måter å avskaffe prostitusjon, forsøker vi med en lovregulert holdningskampanje i noen tiår, også ser vi hvordan det går.

Erfaringer dyrekjøpt viser desverre at mange forbud ikke har den ønskede preventive effekten. Det gjenstår å se om sexkjøploven vil påvirke unge kvinner og menns holdninger i en slik grad at det å kjøpe sex fra et annet menneske ikke fremstår som noe alternativ. Det sørgelige faktum er jo desverre som nevnt at forbud og kontroll ofte ikke har den ønskede effekten, da ville vi for eksempel ikke hatt noe rusmisbruk her i landet, og det har vi i alle høyeste grad. Vi ville ikke hatt 8 gamle gutter som ble mishandlet til døde av sin omsorgsperson, vi ville ikke hatt hverken overfallsvoldtekter eller voldtekter i nære relasjoner, vi ville ikke hatt eldre kvinner som blir ranet på åpen gate eller samboere som knivstikker hverandre. Det KAN hende prostituertes hverdag hadde blitt enklere med legalisering. Vi har tidligere hatt legal prostitusjon frem til 1887, hvor situasjonen i store trekk var den samme som i dag; arbeiderklassejentene som ikke fikk jobb eller grunnet sosiale, økonomiske og psykologiske faktorer solgte kroppen sin til hovedstadens overklassemenn.

Så lenge det finnes noen som vil kjøpe sex, finnes det alltid noen som er villige til å selge sex.

De ulike motivene man kan ha for å ville selge sex til andre er mange, som kan ha sammenfatning med ulike ønsker og behov. For noen handler det om spenning. For noen handler det om likegyldighet. For mange handler det om mangel på alternativer. For alle handler det om penger. Jeg mener personlig at problemet ikke ligger i at vi gjør det vanskeligere for fattige eller spenningssøkende studenter, men at det i et marked som etterspør salg av sex åpner for menneskehandel, kvinneundertrykking og sexslaveri. På den andre siden er det nettopp dette som er argumentet for legalisering, nettopp at man reduserer risikoen for menneskehandel, kvinneundertrykking og sexslaveri. Det viser seg jo, desverre, at legalisering ikke nødvendigvis fjerner de tingene vi er mest opptatt av å redusere. Dette mener jeg er vold mot prostituerte, eller sexarbeidere, eller hva man måtte ønske å kalle det, traficking og sex med mindreårige. Nettopp fordi prostitusjon i seg selv er knyttet til en del følelser og behov det er vanskelig å kontrollere og som oppstår i alle situasjoner hvor du setter masse mennesker sammen; vold, voldtekt, overgrep. Jeg synes det er vanskelig. På den ene siden kunne det være at det ville være bra å innføre bordeller, med skatteinnbetaling, regelmessige helsesjekker, større beskyttelse mot vold, fagforente prostituerte med felles tariff og mulighet til å opparbeide seg pensjonspoeng. Det første spørsmålet som melder seg når jeg forsøker å se for meg et slikt scenario som man ser på Red Light District er hvem som skal tjene penger på dette. Blir det ikke egentlig hallikvirksomhet satt i organiserte former? Skattepenger som kommer fra sexsalg. Bordeller med kommersielle og økonomiske interesser, mulig privatisering av disse? Hvem skal stå som øverste leder, staten? Kommunen? Skal prostituerte være kommunalt ansatte på lik linje med støttekontakter, hjemmehjelper, avlastningshjem og sykepleiere? Skal det være privat industri hvor noen rike menn skal tjene seg enda rikere på at kvinner (eller/og menn) selger noe av det mest personlige du kan dele med et annet menneske? Jeg vet ikke hvordan de gjennomfører dette i Nederland, og det kan derfor hende at mange svar allerede finnes. Poenget mitt er at det uansett fremstår som noe absurd. Jeg har vært i Amsterdam flere ganger og sett Red Light District, og jeg får den samme følelsen som jeg gjør på strippeklubber:

Dette er noens datter.

Og det er ikke slike følelser som egner seg for en debatt i det offentlige rom, men jeg klarer ikke å se bort fra det. Dette gjør meg kanskje ikke egnet til å delta i debatten, men problemet er jo nettopp dette: vi har følelser om slike temaer, nettopp på grunn av deres natur. Som kvinne er det umulig for meg å ikke ha noe personlige følelser og holdninger knyttet til prostitusjon. Frøken X mente det ikke var stor forskjell på sexarbeid og det å ha sex med tilfeldige menn på byen, kanskje til og med i "bytte" mot tre- fire drinker, en kebab og en taxitur hjem. Akkurat det provoserte meg litt, fordi det er noe grunnleggende feil i denne fremstillingen. For det første: hvis vi sammenligner kvinners sexliv med prostitusjon, undergraver vi kvinners integeritet. Da må vi stille spørsmålstegn ved kvinner som gifter seg med velstående menn også, eller bare har sex med dem. Selvom jeg skulle hatt sex med en mann jeg ikke har kjent mer enn noen timer og tilfeldighetene, stemningen, drinkene og musikken komibnert resluterte i en kortvarig, uforpliktende seksuell relasjon, ville jeg ikke ønsket å bli sammenlignet med en prostituert. Hvorfor? Nettopp på grunn av de tabuene, følelsene og fordømmelsene som ligger i det å selge kroppen sin. Jeg ønsker ikke å forherlige one- night stands i det hele tatt, fordi mye av de samme risikoene finner også sted her. Det er en risiko for å bli utsatt for vold eller voldtekt, det kan for mange ha følelsesmessige og relasjonelle konsekvenser og alle har sine egne grenser for hva som bidrar til et godt selvbilde og respekt for seg selv og kroppen sin. Jeg personlig ville ikke klart følelsen av å være kjøpt. Å kjøpe en drink til noen er ikke det samme som å betale for vaginal penetrering. Jeg synes det er dårlig gjort å likestille dette, uten å skulle ha noe moraliserende preken om hverken one- night stands, forståelse av kvinners seksualliv eller promiskusiøs atferd.

Jeg merker at dette er et så omfattende tema at det blir vanskelig å finne noe naturlig avslutning. Min intensjon var ikke å konkludere med det ene eller det andre, men heller å sette noen spørsmålstegn ved de debattene jeg har lest. Jeg har lest utrolig mye om prostitusjon i mange år, og veldig mye av det jeg har lest er enten basert på empiri og prostitusjonsforskning, og selvbiografier skrevet av og med prostituerte. Derfor mener jeg at jeg kan si at Hege Grostad sin fremstilling ikke er representativ, og at det ofte er slik at det er de sterkeste som blir hørt, mens det finnes en horde av stemmer som aldri møter dagens lys.
Gjennomgående for alt jeg har lest konkluderer med at prostitusjon har hardtslående og langvarige konsekvenser for de som selger kroppen sin, både økonomiske, sosiale, relasjonelle, emosjonelle, fysiske og psykiske. Å skulle gullkante prostitusjon synes jeg blir for arrogant, hånlig og lite sensitivt. Det finnes så mange kvinner i verden som ikke har noe valg, som blir tvunget til det av ulike årsaker, og jeg synes det er greit, jeg, å rette fokuset mot noe av det som opprettholder denne situasjonen for veldig mange: etterspørsel i markedet. Jeg synes det er greit at vi på ulike måter skal sende signaler til barna våre om at det ikke er greit å kjøpe sex av andre mennesker. Jeg vet ikke om lovregulering er riktige veien å gå, men det vil jo nå tiden vise.
Prostitusjon blir ikke borte, og det kan hende vi må se mot Nederland og andre land som har legalisert og satt prostitusjon i system. Men personlig vil jeg uavhengig om prostitusjon er lovlig eller ikke, håpe at mine fremtidige sønner har de samme verdiene som meg; at det ikke er greit å kjøpe andre mennesker, og i hvert fall ikke når du ikke aner noe om deres alternativer, ønsker, behov og følelser.
For når det kommer til stykket kan lover og regler endre seg på tvers av kultur og historie og vi står alle igjen med et ansvar som indivder, og det bør være vår sterkeste lovgiver; samvittighet, nestekjærlighet og moral. Lovgivere har tatt feil, tar fortsatt feil, og dette kan ha ganske omfattende og skadelige konsekvenser. Vi kan ikke stole blindt på at statsmakten vet hva som er best for oss, vi har et ansvar, som individer, og ikke minst, som en flokk.

søndag 12. mai 2013

Ondskap

De siste dagene har jeg sett et par filmer som har gjort så sterkt inntrykk på meg at jeg er nødt til å skrive noen ord igjen. På torsdag så jeg "Farenheit 9/11" for andre gang og nå ser jeg på "Tears of Gaza". Jeg har ingen planer om å gå inn i en omfattende diskusjon om konfliktene hverken på Gaza, i Irak eller Afghanistan, for det har jeg rett og slett ikke nok kunnskap om til å gjennomføre på en overbevisende måte.
Det jeg har, derimot, er et hjerte og tårer for disse menneskene.

Jeg har alltid vært veldig motstander av krig, som de aller fleste av oss, og jeg er personlig overbevist om at militære konflikter sjelden løser noen problemer. Man kan godt kalle det naivt, men historien taler for seg, og jeg tror fullt og helt på at vold avler vold, og konflikter avler konflikter.
Det jeg ønsker å gjøre er å uttrykke min medfølelse og smerte for det de okkuperte menneskene på Gaza opplever og har opplevd. Det å se bilder og film av døde barn, gir meg en overveldende følelse av helvete og ondskap. Det er så mange enkelthistorier og skjebner som rommer så uendelig mye smerte og fortvilelse. Det gjør så inntrykk når desperate mødre, fedre og barn strekker hendene i været og roper til Gud over sitt blodige barn. Det er så uforståelig at mennesker opplever å sitte hjemme og spise med familien sin, for i neste øyeblikk å desperate flykte i gatene, strømmende til bombede bygninger for å trekke barn, kvinner og menn ut av ruiner og fortvilt forsøker å hjelpe de som hjelpes kan. Uten tilfredsstillende infrastruktur, medisinsk utstyr, tilgang på vann og matrielt utstyr er slike redningsaksjoner fryktelig håpløse og grusomme å se på.
Palestinere blir bombet i sine egne hjem, og det hele er så ondskapsfullt og uvirkelig. Det oppleves som så urettferdig at det er til å skrike av at uskyldige mennesker blir ofre for politisk motiverte konflikter om makt. Disse menneskene forstår ikke hvordan det er mulig at de blir påført denne smerten, og jeg må helhjertet si at det skjønner ikke jeg heller.

Ingenting rettferdiggjør drap på barn.

Religion, makt, penger, land- ingenting.
En mann som ble filmet hadde nettopp mistet hele familien sin, kona si, alle barna sine. Den smerten han opplevde var til å ta på, og jeg måtte sette på pause fordi det gjør så vondt å se på. Men jeg må fortsette å se, fortsette å vite. Jeg opplever en overveldende maktesløshet, men jeg kan ikke snu ryggen til bare fordi det er ubehagelig for meg å se på. Dette er ekte, det er ikke filmsminke og branneffekter. Det er barn med forbrente ansikter, gråtende mødre, fortvilte menn som løper gjennom gatene med livløse barn grå av aske. Jeg blir så sint, så fortvilet, så trist. Det er så blodig utrettferdig at jeg blir kvalm.
De klatrer rundt i ruinene av sine istykkerbombede hjem for å finne rester av eiendelene sine. Bildet av sin døde far, lillesøsters klær, andre ting, hva som helst. De blir stengt inne i sine egne hjem, uten tilgang på hjelp. Menn klatrer opp i brennende bygninger og forsøker iherdig å slukke brann uten utstyr, uten gassmasker, uten lange nok vannslanger, uten vann! Det er så vondt å se, og jeg blir helt kvalm at jeg bare sitter her.

Jeg føler at jeg må gjøre noe, men jeg vet ikke hva. Jeg kan ikke redde et eneste barn fra bomber med et blogginnlegg. Jeg kan ikke lege et eneste sår med min egen medlidenhet. Jeg kan ikke fjerne en mors smerte over å miste sitt barn med mine egne tårer. Det gjør så vondt, og jeg vet ikke hvor jeg skal plassere denne smerten. Jeg er ikke religiøs, men jeg ber for dere.

Må Gud være med dere alle sammen.

tirsdag 17. juli 2012

Romanifolket

Jeg føler at jeg er helt nødt til å si noen ord om dette ekstremt betente og vanskelige temaet. Uten å påbeorope meg all nødvendig kunnskap for en uttømmende debatt om dette emnet, velger jeg likevel å si noen ord, slik at jeg kan få satt noen av tankene i system.

Det florerer av hatske, diskrimminerende og rasistiske uttalelser på diverse nettfora, og da jeg ikke har hatt hverken krefter, tid eller interesse i å sette meg inn i alt som har blitt sagt, har jeg likevel fått med meg nok til å kunne si noen ord.

For det første vil jeg be store deler av den norske befolkningen om å skamme seg.

Mange av de ytringene jeg har sett, er ytringer utelukkende basert på fordommer, vandrehistorier og ren, skjær uvitenhet. Denne type retorikk som blir brukt mot Romanifolket, deres levemåte og eksistens per se, har jeg sett før. Jeg har sett den mot jøder, mot muslimer,mot homofile, mot kriminelle, mot narkomane og mot visse politikere. Det som skjer er at visse egenskaper attribueres mot en samling individer på gruppenivå, og fremtidig handling, tanker og hensikter o.l denne gruppen måtte ha, utledes av dette.
For det første; det er ikke noe overhengende fare for at noen har en plan om å ta over hverken Norge eller verden. Homofile har ikke planer om å omgjøre alle til homofile, muslimer har ikke planer om å konvertere alle og en hver(som om dette i seg selv ville vært en grusom ting), og Romfolket antageligvis ikke noen nært forestående planer om å krasje det norske trygdesystemet.

Ta det med ro, folkens. Vi har så mye, og måten dere tror at hvis noen får noe, så blir det mindre til oss, minner meg om en andreklassing som ikke vil dele isen sin. Hvorfor i all verdens land og rike drar veldig mange individer frem ELDREOMSORGEN som en lidende part i denne saken?

Jeg er ingen samfunnsøkonom eller statsviter, og det regner jeg med at 99.9% av dere heller ikke er, så jeg vil foreslå at folk setter seg litt bedre inn i lovverket, og hvordan velferdsstaten fungerer før man kommer med bastante meninger som flere gjør. Blant annet kom jeg nettopp over"Hvis det kommer 20 000 (insert crap) > dine barn kan ende opp med å tigge". Det er det latterligste jeg har hørt, og det verste er at det er tydeligvis flere som fører denne tankegangen. 
Denne formen for dommedagstenkning virker på meg som noe konspiratorisk bullshit, og jeg skjønner ikke hvordan så mange kan legge seg på denne linjen. Det kommer nok til å gå de fleste av dere bra, fordi dere er født i et av verdens beste land, dere kan ta gratis utdanning, dere kan sove godt i en seng hver natt og være friske og sterke, og det er ikke noe overhengende fare for at deres barn ender opp som tiggere.

Selvfølgelig finnes det mye fattigdom i Norge, og mange grupper, for eksempel rusmisbrukere, lever på en måte som er en velferdsstat fullstendig uverdig. Dette er et viktig tema, og en viktig debatt, som vi ikke må slutte å ta. MEN, jeg synes det blir feil at fattigdom i Norge generelt skal legitimere HETS mot en annen gruppe som også er fattige. Uansett så er det mye hatretorikk mot Norges fattige, og det var ikke mange som tok til orde da vi så at narkomane ble jaget som dyr fra et sted til et annet gjennom et helt tiår, og hvordan mange ikke orket at "de stakkars turistene kom hit og det første som møtte dem var en gjeng med søppelnarkomane."

Uansett hvor man mener midler og ressurser burde brukes,skal det aldri legitimere måten mange mennesker omtales på. Tenk om de kunne lese det som stod i kommentarfeltet på VG i går? Mange gir inntrykk av at de mener Romanifolket består av "pakk", "søppel","undermennesker", "kriminelle","hensynsløse","skitne","dumme","snyltende" og listen er mye lengre. SLIK ER DET IKKE GREIT Å SNAKKE OM ANDRE MENNESKER PÅ. Og pardon my french, men YTRINGSFRIHETEN din, har overhodet ikke en dritt å gjøre med dette, og å dra frem det ordet i hytt og pine er å gjøre skam på demokratiet. Tror dere virkelig at mennesker gjennom tidene har kjempet til døden for ytringsfrihet for at vi skal kunne slippe til drittkasting om andre folkegrupper? Det skal ikke være diskrimminering, det er ikke lov å diskrimminere mennesker på bakgrunn av etnisitet, religion, seksuell eller politisk orientering. Det er ikke lov!

Jeg vil gjerne kommentere debatten som foregår om parallellen til 22.juli. Det er ikke noe direkte sammenheng mellom det som skjedde for snart et år siden og det som skjer nå, MEN det tok ikke lang tid før den ydmykheten og nestekjærligheten vi viste hverandre i månedene som kom, tok slutt. Det viser tydelig at vi er her for våre egne, men når det kommer til utgrupper, kryper det ting frem fra mørke kroker som jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å se. Den røde tråden her må være at dette er mennesker, dette er mennesker, dette er mennesker, dette er mennesker, dette er mennesker. Si dette til deg selv et par ganger før du trykker på send, og se hva samvittigheten din forteller deg. Vi kan ikke la landegrenser sette et skille mellom hva som er et verdig menneske og ikke. Jeg kan til en viss grad forstå hvilken tankegang som ligger til grunn for at ikke "Norge kan være verdens sosialkontor", men det er ikke det som er temaet her. Temaet er at vi må ta en titt opp fra indrefileten på middagstallerkenen og tenke litt over hvordan vi snakker om mennesker som ikke er prikk like oss selv.

Vi så den samme hatretorikken når det ble anmeldt en del voldtekter på kort tid i Oslo for en tid tilbake. Da var den rettet mot asylsøkere. Det florerte og florerer fortsatt av dritt mot muslimer, selvom dette har stilnet de siste dagene. Romanifolket har fått stafettpinnen, og blitt den nye syndebukken som er skyld i all verdens problemer.

Vi trenger en saklig debatt, og jeg kan unnskylde mange med at de er uvitende, uutdannete folk som ikke har peiling på hvordan verden fungerer som står for mye av dritten.
Vi trenger en motpol til disse menneskene, og jeg vil bare nevne min nye helt Yousef Assidiq. Han har masse bra tanker, og han når heldigvis frem til mange.

http://assidiq.com/

Ta en titt og la dere inspirere litt, dette er en mann som selv har fått kjenne på fordommer både fysisk og psykisk. Jeg er så takknemmelig at jeg spyr over at jeg har blitt født her, og lekt meg gjennom livet(reltivt sett, selvfølgelig, alle har sitt). Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å bli spyttet på, diskrimminert for mine personlige overbevisninger, mine livsvalg eller min hudfarge. Romanifolket opplever dette hver dag, de straffes fordi de er fattige.
I Norge har vi mange sikkerhetsnett hvis vi faller utenfor. Systemet kan selvsagt bli bedre, men det er heldigvis ganske godt stilt med oss i forhold til mange andre steder i verden. Vi er så heldige.

Jeg skal si dere en ting, hvis jeg ikke hadde hatt noe valg så hadde jeg sittet med en kopp for å gi barna mine mat. Jeg hadde prostituert meg, jeg hadde stjålet og jeg hadde sikkert kunne gjort verre ting. Vi aner ikke hvordan det er å gå i deres nedslitte sko, heldigvis for oss. Jeg skulle gjerne deportert store deler av aktørene på kommentarfeltet til VG og Dagbladet, til et fjernt sted, hvor de ikke hadde noen rettigheten, ingen penger, ingen fremtidsutsikter, uten barna sine, fremmed for språket,uten tak over hodet. Så kunne vi tatt en diskusjon på det når dere kom hjem igjen.

mandag 19. mars 2012

Vår

Det er er noe helt spesielt ved våren. Det er noe med lukten av vår. Jeg stirrer alltid febrilsk etter den første hestehoven langs grøftekanter og veibaner, og fryder meg over å se at den har kommet. Jeg liker nesten løftet om vår bedre enn selve våren. Det er noe med den fasen her, akkurat som om vi vet at det kan bli tatt fra oss, så vi lever på vårens nåde så lenge. Vi drømmer om lange dager, grønne trær og måkeskrik langs vannet. Jeg gjør i hvertfall det. Men mer enn det så drømmer jeg om ørsmå knopper, krokus som holder på å spire og "gåseunger" på trærne.


Som student er våren en ufravikelig påminner om at eksamen nærmer seg med stormskritt, og for meg er det inspirerende å vite at det er en sol der ute som venter på meg når jeg har gjort dagens plikt som student. For noen er det nok uutholdelig å sitte inne mens solen skinner ute, men for meg er det bare deilig å vite at det er liv der ute, og jeg skal snart få ta del i det. Bare et kapittel til, nå.


Også er det jo så motiverende for å bevege mer på seg! Jeg står med glede opp litt tidligere bare for å rekke å gå til jobben. Eller så går jeg et kvarter tidligere enn planlagt for å møte en venninne. Det blir ikke så stress å ta omveien innom jobben til kjæresten og gi han nøkkelen min fordi han har glemt sin. Vi trekkes ut, som maur fra en maurtue når sola skinner. Jeg blir hver eneste vår sjokkert over hvor mange mennesker det finnes i Oslo, alle har gjemt seg i hiet sitt hele vinteren, de eneste påminnelsene om liv er rushtraffikken til og fra jobb(og selvfølgelig søndagsglade nordmenn med skiene på vei til Frognerseteren), også plutselig springer de frem på alle gatehjørner, en hver krik og krok og trapp og benk er opptatt. Fortauskafeene er stappfulle, alle steder med en flik av sol er tett befolket, og folk ser glade og rolige og lykkelige ut. For en stakket stund, før det bærer tilbake til bekymringer over jobben, ferieplanlegging, huskjøp, barnehageavgifter, hundemøkk, bråkete søpletømmere og vareleveringer, gnagsår på hælen, tørt hår, skrikende småunger på bussen, bilkøer og alle de andre grusomhetene vi lever med her til lands.


Så jeg tenkte da, kanskje dette er litt karma. Her oppi kirsebæret vårt er vi så velstående og rike at det er uforståelig, at vi må bøte litt med været. I mange av landene hvor det er sol og varmt hele året er det desverre ikke like gode levevillkår for alle sammen, så hvis vi hadde hatt sol og fint vær hele året hadde det vært så blodig urettferdig at jeg nok hadde måttet flytte vekk. Det er en mager trøst, dog. Vel er vi rike og mette og har en seng å sove i, men været, uff, det er ikke noe å skryte av. Også kommer våren, også er vi plutselig verdens heldigste land allikevel.


 Jeg så en nrk-dokumentar i sted, om tre rumenske familier som kom til Norge for å tigge. De hadde de samme motivene, mat og hus til barna sine, operasjon til kone og sønn, ved til vinteren osv. Også fikk det meg til å tenke da, på hvor godt jeg har det. Her jeg sitter i en alt for dyr leilighet på Adamstuen, og kan veksle mellom å skru på ovnen og åpne vinduet, alt ettersom jeg føler for det. Hvor mitt største problem er at jeg ikke har nok plass å tørke klær på, og at jeg ikke har egen kontorplass. At håndklene fortsatt var våte i enden, og at jeg ikke kan vaske Rosendahl-glassene mine i oppvaskmaskinen. At mitt største problem er hvor lykkelig jeg skal velge å være, hvor mye kjærlighet jeg har å gi og hva jeg skal ha på meg i kveldens gallamiddag.


Jeg fylles noen ganger av denne overveldende følelsen av takknemmelighet, og når jeg ikke gjør det forbanner jeg meg selv. Det setter ting i perspektiv, når ting er tungt. Jeg har så fine mennesker rundt meg, jeg har det så godt. Minner meg om godnattbønnen med farmor: Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått. Du er god, du holder av meg. Kjære Gud, gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor- og alle barn på jord. Gud må her forståes i overført betydning- hvis man skal takke ett eller annet, så kan man like godt kalle det gud. Stjernene. Universet. Moder jord. Whatever.


Men, takk skal du ha.